[Zoë]

Dette er 3. natta på rad jeg ikke får sove. Jeg har vanligvis ikke dette problemet, men nå ligger jeg og vrir og kaster meg frem og tilbake mens de samme tankene kverner om og om igjen i hodet mitt. Jeg er så ulykkelig i min egen kropp. Jeg er så intenst ukomfortabel, og kjenner meg ikke hjemme i min egen kropp.
Før tenkte jeg at det ultimate selvutviklingsmålet måtte være å være like fornøyd med seg selv uansett vekt. Men nå tror jeg ikke at jeg mener det lenger.
Nå tenker jeg at vi tross alt er ment å være sånn noenlunde slanke, og at vi er ukomfortable i de store kroppene våre med god grunn.
Det er ikke bare et utseendemessig aspekt - det er også den følelsen en får av å være tung og klumpete. I dårlig form. Jeg føler meg rett og slett ikke som meg selv.

Når jeg er slank (og jeg har tross alt et så generøst kroppsbilde at jeg regner meg selv som slank med både 5 og 10 kilo for mye ), så føler jeg meg så FRI!
Da passer det ytre med det indre bildet jeg har av meg selv - aktiv, utadvendt, sporty,glad,impulsiv og trygg på meg selv.
Nå, når jeg veier 20 kilo for mye, er jeg så "self concious" (finner aldri noen god oversettelse på dette beskrivende uttrykket).
Det er masse små, forstyrrende tanker som flyr rundt i hodet på meg når jeg er sammen med andre. "Hvordan ser jeg egentlig ut bakfra i denne buksa?", "Skulle tatt på meg en svart genser, ser sikkert ekstra stor ut i denne lyseblå...", "Åh, hun var tynn... Hun tror sikkert at jeg er veldig lat, og ikke eier selvkontroll."
Og alle disse tankene får meg til å føle meg så UFRI.
Og like viktig: det tar fokusen vekk fra alt det positive ved samvær med andre. Det tar fokusen vekk fra det som er viktig, og det som jeg ønsker å konsentrere meg om.

Nå er jeg 33 år, og når jeg ser tilbake på 20 årene og de første tre årene i 30-årene, ser jeg også tydelig at i de periodene hvor jeg har vært forholdsvis slank, har jeg heller ikke vært plaget med angst.
Jeg har nemlig oppdaget at min angst henger nøye sammen med følelsen av å ikke være god nok. I perioder med lav selvtillit, har også angsten slått ut.
Det stemmer også godt med min siste angstperiode, som kom krypende etter en lang periode med følelsen av å ikke lykkes perfekt i rollen som nybakt mamma ( ammeproblemer, mye babygråting etc) + vektoppgang istedet for vektnedgang etter graviditeten.
Og dette her er jo en klassisk høna&egget situasjon også; for når jeg har lav selvtillit, får jeg angst, og når jeg har angst, spiser jeg feil mat for å dempe frykt, og når jeg spiser feil, legger jeg på meg, noe som igjen fører til dårlig selvtillit - som i sin tur fører til ...nettopp - angst....

Det er vel også derfor jeg har slitt med vektnedgang selv etter at jeg har begynt med lavkarbokost også.
Selv i perioder med god motivasjon, som nå (er MUPer, må vite!), skjer det som skjedde i dag; etter flere uker med flott lavkarbokosthold, sprekker jeg fullstendig med pizza ( ) og marsipan ( ) - pga. vanskelige følelser.

Jeg blir av og til motløs av at dette skjer - tilsynelatende uten at jeg er i stand til å stoppe det... .

Og jeg kjenner at jeg er GRUNDIG lei av at jeg som ellers er så handlekraftig og glad i nye prosjekter, ikke klarer å jobbe meg fram til den kroppen jeg fortjener og trenger ONCE AND FOR ALL!

Vel- dette var bare noen tanker i natten fra meg.
Men det er altså dette - og ikke først og fremst kostholdsråd - som er avgjørende for min vektnedgang.
Og er det andre som har tanker rundt dette, setter jeg stor pris på litt aktivitet på denne tråden!

fra Zoë, som forhåpentligvis er mindre sår og mer optimistisk og "gutsy" når dagen atter en gang gryr...