[Frøya]

Dette er et ekstremt komplekst tema fordi alle som har spiseforstyrrelser opplever det forskjellig. Jeg led selv av anorexi for 7-8 år siden, jeg var aldri innlagt, men måtte møte opp på sykehuset for veiing og samtaler hver uke. Jeg husker godt at jeg ble forferdelig redd for mat. Og etterhvert mistet jeg prespektivet og klarte ikke å huske hva "vanlige" folk spiste. Jeg ville spise sånn som dem, men trodde hele tiden jeg spiste for mye og endte opp med å ikke spise noenting, bare fordi jeg var så forvirret. På mange måter skulle jeg ønske at sykehuset (i tillegg til ordinær terapi) hadde satt opp en matplan for meg slik at jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Det jeg trengte var praktisk matveiledning slik at jeg kunne begynne å fokusere på de virkelige problemene mine (som selvfølgelig ikke handlet om å være tynn eller tykk). Jeg klarte jo ikke det så lenge jeg brukte all tiden min på å planlegge alt jeg ikke skulle spise. Dessuten kan jeg tenke meg at det kunne ha vært effektivt om noen faktisk hadde prøvd å tvangsfore meg med en brødskive for deretter å snakke med meg om hvordan det føltes umiddelbart etterpå. For å finne ut av hva det var jeg var så redd for der og da.

Til slutt vil jeg si at det ikke er slik at alle anorektikere er opptatt av å bli tynne. For min del var det en blanding av det å bli tynn og det å faktisk forsvinne. Bildene på pro-ana sidene fremstår for meg som fryktelig triste. En del av kroppene som er avbildet ser mer døde ut enn levende.