[Lizzard_no]

Hei Jeg er ny her i dette forumet. Jeg ble anbefalt forumet av et annet medlem, Imp, siden jeg nå har bestemt at nok er nok. Badevekta er sprengt! Nesten ihvertfall Jeg har mer eller mindre vært på diett siden jeg var 7 år. Jeg gikk fra å være en skranglete undervektig 6-åring til å bli en lubben 7-åring, jeg la på meg 20 kilo på ett år, noe som er mye i den alderen. Gjennom hele tenåringsprosessen måtte jeg passe på hva jeg spiste for ikke å ese ut. Jeg var aktiv, jeg gikk 6 km til skolen hver dag blant annet. Da jeg passerte 20, med to Grete Roede-kurs bak meg(gikk ned 9 og 7 kilo og gikk opp det dobbelte) fant jeg min metode for å holde vekta: jeg spiste lite og trente mye! Ikke mye sunt, men hver gang jeg var hos legen fikk jeg høre at alle prøver var normale. Jeg ble gravid da jeg var 27, og for første gang i mitt liv kunne jeg stappe og spise ubegrenset uten å legge på meg. Jeg la på meg tre kilo det svangerskapet til tross for overspising av sjokolade og snacks. Etter fødselen begynte jeg med squash tre ganger i uka, ikke noe godterier eller snacks, men alikevel este jeg ut. Da jeg ble gravid forsvant forøvrig evnen til å konsentrere meg. Jeg som var en lesehest ble redusert til å lese halve setninger før jeg ramlet ut. Jeg avbrøt folk fordi jeg ikke så at de var midt i en setning etc. Jeg var konstant trøtt, og skyldte etterhvert på nattevaktene jeg jobbet. Jeg ble gravid igjen etter to år( rent uhell med tanke på totalt fraværende sex-lyst), og det hele gjentok meg. Jeg fikk kjeft av jordmor fordi hun trodde jeg slanket meg. Jeg hadde ikke lyst på usunn mat, men måtte stappe innpå mat for å holde vekta. Jeg gikk opp 100 gram det svangerskapet. Etter fødselen, i 2001, har vekta bare pekt én vei. Bortsett fra to anledninger: når jeg har vært så deprimert at jeg ikke har registrert at jeg har sluttet å spise før etter 14 dager. Begge gangene måtte jeg lære meg selv å spise igjen siden jeg brakk meg ved å ha mat i munnen. Jeg har gått fra 55 kg til 104 helvetes kiloer, og jeg hater synet av meg selv. Kroppen skriker under tyngden. Men prøvene jeg tar hos legen er fremdeles bare normale. Litt lave, kanskje, sa legen, men innenfor normalen. *skrike i frustrasjon*

Så denne påska har jeg unnet meg sjokolader, godterier, snacks, fete sauser og brus. For på tirsdag er det slutt! Da er det ut med alt som heter karbohydrater og innmed massiv trening! Om jeg så må leve på ett salatblad om dagen, så gjør jeg det for å gå ned i vekt. Nå er jeg rett og slett så frastøtt av hele meg, at jeg er villig til å ofre det meste.

Er det noe jeg burde spise mer av, noe som kan trigge stoffskiftet? Jeg ser forresten at jentungen min nok har arvet det samme. Hun gikk fra å være en spinkel 6-åring til en 8-åring på 35 trultete kilo. Og hun er veldig aktiv hver dag. Hyperaktiv nesten om hun får i seg sukker. Det er en av grunnene til at nok er nok. For jeg ønsker virkelig ikke at hun skal være nødt til å gå igjennom samme diett-helvete som jeg måtte, med et selvbilde i bøtta.


Er det noen prøver legen burde ta? Jeg tror jeg har for lavt stoffskifte, men legen sier at jeg må ha tre dårlige målinger på rad for å få en diagnose. Jeg har to dårlige og en bra, en dårlig og en bra, to dårlige etc.....sånn har det vært hele livet. Nå er jeg 35 og drittlei av å aldri kunne spise normalt, å alltid måtte være på diett. Og når vekta bare øker til tross for økt aktivitet og minsket kaloriinntak, ja da er jeg nær ved å gi opp( familien har ikke bil, så vi sykler eller går for å komme oss dit vi skal). Jeg håper derfor at lav-karbo-diett er løsningen, for dette er mitt siste halmstrå.

Frustrert nykommerhilsen til dere alle, fra firfirsla