[Photobscura]

Heh... Var en kjempetjukk fyr fra bygda mi som ble kalt, og fortsatt kalles ruslebiffen, men på godlynt vis da.

::

Iset, jeg har virkelig forståelse for hva du føler for innlegget til Siljevanilje.
Jeg får mer en sår enn komisk følelse, fordi jeg (selv om jeg aldri har vært kjemeptjukk i voksen alder, men hjelpe meg -jeg har følt meg dobbelt så stor halve livet) også kjenner meg igjen i det, på begge vis.
Husker spesielt en gang, klarer liksom ikke å glemme det. Jeg var i en matbutikk og så ei veldig tjukk lita jente, kanskje elleve tolv år, som sto og forsynte seg fra godterihyllene, men med blikket stadig over skuldrene som om hun skulle vært kriminell. Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte en sterkt lyst til å gå bort til henne og si at det der er ikke lurt, du kommer til å angre på det og føle deg fryktelig etterpå, jeg har vært der, og det blir ikke bedre i lengden.
Har jo brettet ut litt historien min om meg selv som abnormt overvektig jentunge. Og ville jeg spise godteri, måtte jeg gjøre det i smug, fordi det ble tilegnet så mye mer tankegods rundt hva jeg puttet i munnen i sammenligning med hva andre gjorde, jeg måtte veie avgjørelser tungt om jeg kunne tillate meg å ta én liten kjeks om vi hadde kaffegjester, for jeg var så fryktelig redd for at noen skulle gjøre seg tanker om det.
Folk fant jo til og med på historier om hvordan jeg tømte et kakefat på så og så kort tid....!
Man tenker jo ikke over om en tynn person drar med seg godteri og kaker i handlevognen, selv om det neppe er mer sunt for vedkommende.

Det er forbundet så mye skam med mat for mange av oss her inne.
Jeg har fortsatt tvangstanker rundt andres mening når jeg slenger på typens godteri på samlebåndet.
Men jeg tenker jo mitt selv. I det tilfellet jeg beskrev over, så ble det så personlig, og jeg kjente meg så innmari igjen.