[Dilly]

Hei

Motivasjon er noe rart..

Jeg har slitt med vekt hele livet, og karbohydrater og sukker har jeg lært om siden 1998. Jeg har også på ren stahet og vilje klart å gå ned 52 kilo på lavkarbokosthold i 2002/2003.

Selv etter en slik suksess så sprekker man. Nå har jeg jo gått opp halvparten igjen, og de skal vekk åkke som.

Det er ingen god forklaring på at man sprekker. Jeg liker brød og elsker all slags mat, men vet jo at man kan leve flott på lavkarbo. Likevel så går man lei og sprekker.

Kunsten er å ta seg sammen eller ta seg inn igjen. Vi vet jo hva som skal til.

Slutte å bite negler høres banalt ut, men mange klarer dette i perioder, før de gnafser videre. Slik er jeg også.

Slutte å røyke.. Jeg har sett en av mine nærmeste lide i 20 år med røykerelatert lungesykdom, KOLS. Men hjalp det meg til å slutte? Nei, jeg var på sykebesøk, og hastet ut i vinterkulden for å ta meg en Prince.

Så gikk jeg lei av å være avhengig av røyk, det var røyken som bestemte over meg, ikke omvendt. Den var en pest og en plage for meg, en tvangstrøye. Jeg sluttet.

Motivasjon for slanking går opp og ned. Jeg kan bli fryktelig gira på noe den ene dagen, og sklir rett ut neste dag. Nå har jeg tustet meg bort i et par måneder uten å komme i gang som jeg ville. Jeg pleier alltid å klare å starte med rabalder og kjempenedgang, men ikke denne gangen.

En motivasjon, eller i alle fall hjelp, er det i slankedagbøker. Jeg roter litt på dette forumet, og bor på et par andre. Det hjelper litt å være flere på samme spor.

Lykke til videre med vekta og motivasjonen.

Dilly