[Photobscura]

Det har vært litt begge deler. Samboeren min er fra naturens side senete og nærmest mager, og kan spise seriøst hva som helst, uten at den stramme skrotten hans blir det minste dvask.
I starten var han veldig skeptisk, han er en åndelig person som mener at det fysiske alene er ikke nok, og at instillingen står for veldig mye av det. I og med at jeg har hatt en relativt ræva viljestyrke de siste åra, og til tross for at jeg liksom aldri før har slanket meg, så tror jeg han ble ganske overrasket.

Han er fortsatt litt skeptisk, men for å være ærlig så har det vært til det gode, vi har fått i gang noen gode diskusjoner, gått sammen for å finne ut ting, og jeg har lært SÅ mye! Kunnskap er makt vet dere.
Men de siste månedene har jo han også måttet innrømme at det er en helt annen jente han bor med, slankere og sprekere og blidere. Så når jeg skal forklare andre hva jeg driver med (som også blir mer og mer positive) så er han med og støtter meg i forklaringer og så videre.

Man skal ikke nødvendigvis kimse av litt skepsis, det kan være sundt. Men å få støtte er selvfølgelig gull!!