Her blir det vel et krysningspunkt og kompromiss mellom hva du føler deg mest vel med (ketose) og hva som møter deg i det sosiale liv. Og hvor krysningspunktet skal være er veldig individuelt! Dersom man er topp motivert, så føles det greit å skille seg ut og spise spesiell mat (f.eks. lage sin egen mat når resten spiser pizza....). I andre perioder, så "driiiiter" man i alt, og spiser det andre spiser. Men du bestemmer over dine valg. Og hva om den pizzaen trigger en enorm søthunger, gir deg vann i kroppen, gjør deg trøtt og uopplagt (har jeg opplevde det selv kanskje....  ). Ja, hva da? Gidder vi å påføre oss selv dette ubehaget gang på gang resten av livet? Hva skal til for at vi IKKE spiser det? Ingen her inne tåler karbohydrater spesielt godt. Er man da EKSTREM fordi man unngår det man ikke tåler? Nei, om man klarer det, så er man bestemt, reflektert, bevisst, flink og klok. IKKE ekstrem. Ville vi ha sagt til en person med cøliaki som holder seg unna gluten at han/hun var EKSTREM? Det er ikke sikkert at personen med cøliaki får akutte plager heller, men straffen får man senere. Akkurat som en Karbojunkie får sin straff hvis pizzaen, sjokoladen, potetgullet, godteriet m.m. blir for fristende... |