Jeg liker mennesker. Jeg liker de som er glade, de som er triste, de som er sinte, og alle de andre menneskene. Mennesker tiltrekker meg. Ikke fordi de er glade eller triste eller sinte, men fordi de er mennesker.
Jeg liker "gladhet", men kan ikke utstå sinne. Jeg er sjelden sint selv. Vil heller aldri være slem, eller såre andre som ikke fortjener det. Vil ikke at andre skal ha det vondt, for å ha det vondt er ubehagelig, selv om man lærer mye av det. Så, jeg liker ikke negative ting. Jeg liker heller ikke smerte, det å ha det vondt, psykisk eller fysisk. Derfor liker jeg heller ikke tannlegen. Eller å jogge for den saks skyld. Jogging gjør vondt. Man blir andpusten av det.
Men jeg liker å snakke med mennesker, å le av Ally McBeal, titte på nyhetene og se hva som skjer i verden, snakke med søster i telefonen eller gå tur i skogen, på høsten, da det er masse fine farger, og vinden tar skikkelig tak i deg.
Og avogtil er det deilig å bare sitte og gjøre ingenting. Bare ligge og titte i taket.
Ellers liker jeg intelligente samtaler. Jeg liker ord, og sette de sammen til spennende setninger. Setninger man blir en smule imponert av, som man må lese en gang til, og kanskje le litt av.
Jeg tror ikke på Gud, men når jeg er helt i oppløsning, og befinner meg i en eller annen oppslukende bølgedal, og ikke vet hva jeg skal gjøre, ber jeg. For liksom å være på den sikre siden. Kanskje det har noe med at jeg er oppvokst med, som veldig liten, å bli sunget salmer for på senga om kvelden.
Jeg har liten tro på at Adam og Eva satt i paradiset, nakne, og hey ja, der spiste Eva jammen meg et eple, (for det sa slangen), og da plutselig - nei, da fikk de ikke lov til å være i paradiset lenger nei, og vips fikk de trang til å skjule kjønnsorganene, og gjemte seg bak busker.
Jeg tror at vi kommer fra apene, og hele den evige oppgraderingen som fulgte, og som enda pågår (og sikkert kommer til å pågå helt til sola dør, eller en meteoritt har deiset ned i hodet på oss alle sammen). Men det betyr ikke at jeg ikke tror på noe "overjordisk", eller hva man kan kalle det. Ja, jeg tror man møter hverandre etter døden. I hvilken form, vet jeg ikke. jeg vet heller ikke om man da lever for evig eller hva. Kanskje alt blir nullstillt. Mulig jeg tror på reinkarnasjon.
Det eneste jeg vet, er at ikke så lenge før mormor døde, (hun var kristen) så sa hun at hun ikke hadde noe mer å utrette, at hun var sliten. Nå var klar til å møte mannen sin igjen, hun savnet han.
Og det trodde jeg på, jeg tvilte ikke et sekund.
Livet er ulogisk. Men jeg har, hvor jeg befinner meg nå, funnet ut at det er det alt sammen handler om. Ting som skjer.
Alt har konsekvenser, det være seg små ubetydelige ting, men alt har konsekvenser. Hvis man summerer opp alt det man har gjort på en dag, alt fra å titte på kroken i stua, reflektere over hvorfor du ikke har vannet blomstene i det siste, til å plukke opp alle de papirene som har ligget i hylla i evigheter (men som du egentlig ikke trenger), så er jeg ganske sikker på at mesteparten av det man gjør, ikke har noen mening i det hele tatt.
Så min teori om meningen med livet, er at det ikke har noen mening. Men konsekvenser har det, så absolutt. Positive eller negative.