[BiB]

Tja, jeg var i tvil om jeg kunne svare på denne, men fant ut at jeg er i målgruppa- til tross for at jeg har laaaangt igjen til mål.

Jeg tror at forholdet mellom kropp,vekt, selvbilde og selvverd i seg selv er relativt uavhengig av vekt. Hva har jeg erfart som tilsier det??

Jo, litt av det samme som Lokkebiff skriver om, både i forhold til meg selv (selv da jeg bare veide 3-5 kg for mye følte jeg meg nesten like tykk som da jeg veide 145 kg) og hos mange venner, selv venner som er såkalt normalvektige (str 36-38) klager over at de er tykke. Hva forteller det meg?

Jo, det jeg tenker er at måten vi ser på oss selv, ikke avgrenset til kroppen, men hele meg, faktisk baserer seg (minst) like mye på hva vi tror og tenker om oss selv, som "nakne fakta". Tenker vi at "Jeg er ikke god nok, jeg strekker ikke til "etc (og dette kan være på et ubevisst plan) må vi finne forklaringer/årsaker til dette. En oppfatning om at vi er for tykk kan bli et slikt svar, selv om det "objektivt" sett ikke er sant.

Det jeg prøver å si er at om vi ikke jobber med å akseptere oss selv for den vi er (selvsagt uten å falle i den fella at vi tror løpet er kjørt og at vi bare kan lene oss tilbake i selvtilfredshet og tenke at vi ikke har utviklingsmuligheter) kan vi bli så tynne som bare det, vi elsker ikke oss selv mer av den grunn. Først når vi elsker oss selv betingelsesløst, slik vi også elsker andre mer på tross av enn på grunn av, tror jeg vi har kimen til selvaksept i oss. Da kan en eventuelt tykk kropp kan sees på som det, en tykk kropp, ikke et uttrykk for et dårlig elle rmislykket menneske.