[paprika]

Vi har besøk av svigermor, og jeg prøver å spise så "normalt" som mulig. Heldigvis kan jeg kamuflere lavkarbospisingen litt ved å spise fiber pluss i stedet for brød, og lage sukkerfri ostekake. Man kan kanskje spørre seg om hvorfor i all verden jeg ikke vil at svigermor skal vite at jeg holder på med lavkarbo? Jeg orker rett og slett ikke å snakke om slanking med henne. Hun er sikkert bare så inderlig enig i at jeg trenger å ta av noen kilo, og jeg orker det bare ikke. Dessuten kommer hun garantert til å fortelle meg at det bare er til å spise mindre og trene mer - fortrinnsvis gå mer tur. Alt her i verden kan faktisk kureres ved å gå tur, bare man går langt nok. Jaja, på onsdag reiser hun, og det har faktisk vært litt koselig i dag også.

Jeg har fått jobb på føden! Jeg gikk bare til avdelingsjordmor og spurte om de trengte barnepleiere. (Når man er sykepleierstudent kan man gå som barnepleier på føde og barsel. Jeg går som barnepleier på barsel nå) Og det trengte de! Nå skal jeg på opplæring allerede til uken. Jeg er superglad!

Praksis:
Jeg trives godt, men føler meg litt ensom. Jeg er den eneste studenten i avdelinga akkurat nå, og det føles litt kleint å loffe ned i kantina mutters alene for å få i seg litt lunsj. Kontaktsykepleieren min er veldig dyktig, og jeg har all respekt for henne. Streng, men rettferdig. Det som er så utrolig vittig, er at alt hun sier kommer ut som en forelesning. Også når hun forteller noe om seg selv. Alltid like seriøs. Uansett: hun er faktisk knallkjekk.

Jeg er ikke like fornøyd med veilederen min. Hun er liksom så vag. Da vi skulle ha målsamtale på fredag, hadde jeg glemt å ta med meg noen papirer. Det brukte hun 20 minutt på å komme til bunns i! det var jo helt krakilske tilstander. Jeg vet ikke jeg, men det er vel sånn at enten har man med seg de fordømrade papirene, eller ikke? Etterpå snakket vi om forventninger. Litt hva skolen forventer, og hva kontaktsykepleieren forventer. Til slutt skulle jeg komme til ordet. Jeg hadde egentlig ikke så mange flere forventninger enn at jeg vil lære masse og at vi er saklige mot hverandre i kritikk og ros. Dama ville fortsatt ikke gi seg. Jeg måtte da forvente noe mer? Herlighet, som om ikke jeg har nok med å henge med så godt jeg kan og lære mest mulig disse tolv ukene. Til slutt hadde vi fem minutter på å gå gjennom målplanen - målplanen var hele vitsen med møtet, og jeg hadde jobbet grundig med den, seks tettskrevne sider. Vel vel, det var jo kort og greit: jeg måtte endre alt.I følge dama som ikke har snakket annet enn svada gjennom et helt møte, var målplanen min altfor vag. Hun kunne likevel røpe at det var en av de beste målplanene hun hadde sett. Jeg tror kanskje det sier mest om henne, og ikke om studentene. Nuvel, enden på visa er at jeg må skrive hele dritten på nytt. Blæ!