[Vibeke-67]

Blir litt trist når jeg leser dette her - for det er jo helt utrolig!
Kjenner meg jo igjen jeg også. Min far som er så stolt og fornøyd nå når jeg er slankere. Sier hele tiden hvor flink jeg er. Men det er en vesentlig foskjell her. han er stolt av meg på så mange andre områder også! Over studier og karriere, over mine barn, over maten jeg lager osv. Så får det bare være med dette fokuset hans på slanking. Jeg vet inni meg at han er glad i meg uansett, selv om han såret meg dypt mang en gang under oppveksten.
Jeg har jo selv lært så utrolig mye de siste årene. Trodde jo selv at jeg bare ble tykkere fordi jeg ikke var flink nok, men så viser det seg at min kropp, akkurat min kropp ikke tåler karbohydrater. Hvordan kunne jeg vite det?
Og - hvordan kan andre vite det?
Jeg vet at jeg selv har tenkt om venner som var mye større enn meg, at de burde skjerpe seg litt. (Jeg var ikke så mye bedre enn naboen til Distrea..., skamfull, men dog sant, hadde aldri sagt det til noen, men tenkt det, ja.)
Det er noe med fokuset i legevitenskapen og i media. fedme er et eget, personlig problem. Da er man sofasliter og spiser mye snop og chips. Og bare man skjerper seg litt, gjemmer sjokoladen og går en tur, er alt ok.
Men det er ditt eget, individuelle problem....
Også er det bare så utrolig mer komplisert enn dette.
jeg har vært bitter på egne vegne over familie, venner og ikke minst legevitenskapen sin behandling av meg.
Og jeg er skamfull over mine egne tanker og syn på fedme og overvekt.
Men jeg har lært og jeg lærer.
Ang meg selv og mine egene opplevelser: bitterhet hjelper ikke. Jeg har sette bitterheten rett inn i hvitøyet på mage områder i livet, og jeg har tilgitt.
Jeg tror det er svært viktig å snakke om og skrive om sine vonde opplevelser, få oppmerksomhet og forståelse, for på den måten å kunne begrave det vonde.
Ønsker deg lykke til!
Det står respekt av deg å fortelle om det!

mange klemmer fra meg i Bergen