[Photobscura]

Sterk lesning dette!
Fra den tråden som Salt nevner, så fortalte jeg også at det er lite fokus på slanking hos foreldrene mine, men at jeg, antagelig på grunn av noe hormonelt eller knytta til stoffskiftet la på meg over tretti kg som tolvåring, og at legen i stedet for å klø seg litt i hodet over noe såpass uvanlig, bare sa til mamma at jeg måtte spise mindre. Mamma ble jo ganske opprørt, siden jeg ikke spiste så mye i utgangspunktet, og jeg fikk bare godteri på lørdager, aldri i uka, og kunne ikke helt skjønne hvordan hun skulle gjøre dette, så det ble full stopp på smør på brødskiva, skummetmelk, ikke mat etter kl seks etc etc. Og ikke minst veiing og måling hver uka. Husker at vekta på det meste viste 94 kg, og at midjemålet mitt var på 114 cm.
Helt grusomt for ei prepubertal jente. Ikke minst, min stakkars far, som selv i femtenårsalderen fylte omtrent hele konfirmasjonskjortelen ut i breddene, klarte ikke å uttrykke sin redsel for at jeg skulle gå i gjennom faenskapen han hadde gjennomlevd på en særlig god måte, og ble til å kommentere alt jeg spiste.
Det syntes jeg var fryktelig, det var ikke sånn det hadde vært hjemme, plutselig ble jeg monitorert som en annen fange.
Jeg fant ut at det jo måtte være helt genialt å ta lakserende midler og stikke fingeren i halsen, for da spilte det jo ingen rolle hva eller hvor mye jeg spiste, og smugspiste også en del.
Da det ikke tok mer enn noen måneder med denne enorme overvekta før det like plutselig raste av igjen, så la foreldrene mine legens overførte hysteri på hylla.

Jeg husker mamma ble overtalt av ei venninne til å prøve Herbalife, noe som resulterte i at hun gikk ned to kg, og la på seg åtte . Ellers har aldri mamma slanka seg, og ikke har hun vært spesielt overvektig heller, selv om hun i godt voksen alder har blitt litt rundere i kantene, så var hun direkte mager i ungdommen.

Når foreldrene mine putter spekk i kjøttdeigen, steker alt i smør etc, så skjønner man fort at det er snakk om glade livsnytere, og det er jeg uendelig glad for.
Jeg måtte omtrent riste mamma fysisk for å få henne til å innrømme at hun måtte da se at jeg hadde gått ned tjue kg , hun skulle liksom ikke være med å bidra til at jeg skulle bli opphengt i slanking, eller tro at hun var mindre glad i meg da jeg var langt større
Pappa er blitt sånn også, det er så godt å ha så mye aksept og anerkjennelse for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut!

Men jeg kan ikke unngå å tenke på det, den gang jeg skal ha barn, at jeg er litt redd for at barnet mitt skal bli overvektig, hvordan man skal forholde seg til ting som har sukker i seg etc... Jeg håper på en måte at mine barn vil få den utrolige karbohydratforbrenninga til kjæresten min.