[Amber]

Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden jeg ble overbevist om at jeg var feit, så griner jeg nesten... Jeg veide 55 kg, og var midt i brytningstida, 14 år gammel, ikke pupper, ikke mensen... Jeg hadde en far som hadde vært overvektig, og gått ned masse... og det var han som først satte meg på slankekur. Jeg skulle få 3000 kroner hvis jeg gikk ned 10 kg (til 45 kg) på tre måneder. Så jeg sultet meg og gikk ned... Nå, 35 kg senere så er jeg som sagt bare lei meg... for det var starten på uendelige slankekurer for meg.

Pappa er fortsatt opptatt av vekta mi, men på en riktigere måte... og jeg har fått snakket ut med ham og sagt til ham at det var ødeleggende for meg det han gjorde den gangen...

Nå er jeg selv mamma og vil gjøre mitt beste for at datteren min på tre skal få et sunt forhold til mat. Jeg føler jeg har lært masse i prosessen om meg selv, om hvordan jeg ikke skal oppføre meg rundt henne og hva jeg IKKE skal si til henne...
Jeg sier som megvel: hun får styre mye av matinntaket sitt selv, vi maser aldri om mat.. tre biter middag i dag, tre porsjoner i morgen... og vi er ikke hyperstrenge når det gjelder godteri heller... Hun får smake på ting, og innimellom har vi dessert, på lørdager får hun en sjokolade til barnetv... Poenget er at vi ikke gjør noe særlig poeng ut av hverken mat eller godterier... Og forhåpentligvis så skal hun slippe å se mamman sin som feit så veldig mye lenger, og forhåpentlig er jojo-vekt-dagene over Vil så gjerne være et sunt forbilde for henne...