Så lenge jeg kan huske ble jeg terrorisert hjemme for vekten. Og jeg aner ikke hvorfor. Når jeg ser bilder av meg selv som liten så ser jeg bare en kjempesøt liten jente, ikke overvektig i det hele tatt. Men komplekser for vekten var godt etablert før jeg begynte på skolen ihvertfall. Etter endt utdannelse med strålende resultater tok jeg et oppgjør med dette og nektet å godta å bli vurdert som menneske kun ut fra vekt. Jeg sa fra hva jeg faktisk mente om at jeg aldri fikk godteri - ikke på lørdag, ikke til jul, ikke på 17. mai... At resten av familien spiste kake sent og tidlig, men jeg fikk ikke. At jeg fikk beskjed om å lage meg sunn mat isteden - bare for å ende opp med kjeft fordi det var usunt det jeg hadde laget også. Det eneste jeg noen gang fikk skryt for av mine foreldre var hvis jeg gikk ned et par kilo. Min mor la ikke skjul på hvordan hun skammet seg over meg - fra jeg var bitteliten til den siste gangen jeg så henne for noen år siden. (Vi har ingen kontakt). Så - selvsagt har de hjulpet godt til med spiseforstyrrelsen min. Men det er jo jeg selv som har opprettholdt den resten av veien - inntil jeg lærte om blodsukker og koblinger til sult og begynte å gå ned. Da var jeg over søtti kilo overvektig - nå er jeg godt over halvveis på vei til å bli frisk. Og faren min har forstått dette og ser ikke på vektproblemer på samme måten lenger - dessuten er han etterhvert blitt stolt av meg som har både stort hus, masse penger og mye finere bil enn han har - Jeg føler at han nå ser hele meg, og ikke bare vekt. Og moren min... Hun er ute av bildet så det plager meg ikke...
