[Nike]

Opprinnelig lagt inn av msplum, her.

Foreløpig har de "høye herrer" som bestemmer hva som er god eller dårlig litteratur en holdning som sier: at hvis de store massene liker boka, så kan den ikke være god. God litteratur er stort sett definert som vanskelig tilgjengelig for folk flest. Det betyr at den "vanlige mann" vil ha problemer med å skjønne de bakenforliggende budskap i teksten.

Problemet med definisjonen av "god" litteratur er at man ikke har klart å finne en fellesnevner. Man har ikke klart å finne en mal for hva god litteratur er som fungerer på all litteratur.

Jeg personlig kan selvfølgelig definere hva jeg syns er god litteratur, men som jeg sa tidligere - det er min subjektive mening.

Det finnes en litterær kánon - det vil si en liste over hvilke bøker som blir ansett for å være de beste. Men som med alt annet her i verden så er det noen få utvalgte personer som har bestemt hvilke bøker som skal være del av denne kánon. Bøkene er altså valgt ut fra disse personenes subjektive mening om god litteratur.
Litteraturens kánon har så blitt presentert for massene som den beste litteraturen, og fordi de fleste av oss har respekt for den utdannelse og kunnskap disse "høye herrer" innehar, har vi godtatt den.


Sitat Nike
"Jeg mener man fint kan skille mellom god og dårlig litteratur, men da bør man altså først si noe om hva man mener litteraturen skal tilføre en." Sitat slutt

Ut fra denne påstanden vil all litteratur kunne være god. Det beror bare på hvordan man argumenterer.

Eksempel 1

Jeg vil at litteraturen skal gi meg en god hyggestund og ta meg bort fra hverdagen noen timer. Jeg vil drømme meg inn i handlingen og føle at jeg lever i bokas verden og ikke min egen.

I følge disse kriteriene for hva man ønsker at en bok skal tilføre en, så rager Isfolket ganske høyt oppe. De aller fleste som begynner å lese Isfolket forsvinner fullstendig inn i bøkenes verden. De drømmer og fantaserer om bøkenes karakterer og er totalt borte fra virkelighetens verden mens de leser.

Eksempel 2

Jeg ønsker at litteraturen skal utfordre meg mentalt. Jeg vil at dens budskap skal være skjult slik at jeg må lete etter den. Jeg vil at dens betydning skal gi meg et annet perspektiv på livet og kanskje til og med et annet perspektiv på meningen med livet.

I følge denne argumentasjonen vil ikke Isfolket være aktuell. Dens lettleste historie vil ikke gi noen store mentale utfordringer. Den gav heller ikke meg noen nye perspektiver på meningen med livet, men det er jo selvfølgelig nok en gang helt subjektivt.

Poenget mitt er at det er tilnærmet umulig å definere på generell basis hva som er god eller dårlig litteratur.

Jeg tror ikke vi er så uenige egentlig - men at det kun er "de høye herrer" som definerer hva som er god litteratur og at denne nærmest som et kriterium må være smal for å kvalifisere til en eller annen "høyverdig" kanon, tror jeg ikke stemmer helt. Mange store litterære verker blir både høyt skattet av såkalt litteraturelite og har likevel relevans hos svært mange mennesker.

Personlig skiller jeg mellom underholdningslitteratur og skjønnlitteratur (bl.a.) , og har mine oppfatninger av språklig estetikk mv. som selvsagt er subjektive.