[Zincite]

Jeg kan jo ikke la være å henge meg på i denne tråden !!

Legger med en lenk til en god artikkel om homeopati i Mat&Helse. Stig Bruset som har skrevet artikkelen er homeopat, i tillegg til å være lege. Artikkelen finner du her.

Jeg har noen tanker i forhold til det med forskning og homeopati, og jeg har lyst å skrive noen av de ned.

Det er et argument man hele tiden møter. Det at det må bevises vitenskapelig, ellers kan det jo ikke være noe i det - annet enn placebo effekt…
Så spørs det da, hvor mye man kan bevise med vitenskap? Det er kanskje "å banne i kjerka" å komme med en slik tanke? Slik jeg har forstått det vil man i et forsøk prøve å sette fram en idé eller en tese, og så er målet deretter å prøve å vise om denne er sann eller usann. De fleste forsøk i forhold til medisin og mennesker ender "rundt midten" - og det må vanligvis flere forsøk til for å vise et mønster på om en type behandling eller en type medisin er effektiv ved forskjellige lidelser. Det er vel heller ikke uvanlig å bare, eller i alle fall først og fremst, presentere de forsøkene som gir best resultat for at en medisin skal godkjennes. Da ender det ofte med en "vidundermedisin" overskrift i tabloid presse. Og alle skal ha..

Samtidig i medisinsk forskning prøver man å fjerne alle andre ting som kan påvirke utfallet. Det skal være en stor nok gruppe, og med en viss fordeling i forhold til alder, kjønn og mer til - etter hva som skal testes ut. Jeg kan ikke helt se at det er mulig. (Det er noe av grunnen til at jeg tror vitenskap aldri vil gi hele svaret i forhold til oss mennesker.) For vi er levende mennesker - som hele tiden er i bevegelse. Vi møter andre (eller ikke...), vi er ute i sola eller inne bak nedtrukne gardiner. Vi snakker og ler og krangler og lærer og spiser og tenker og føler. Kanskje spiser vi bare melmat en uke, eller masse sjokolade en annen osv. For meg er det opplagt at dette påvirker. Og det påvirker forskjellig utfra tidligere erfaringer og hvem vi er.

Vitenskapen er i sin natur ute etter å dele opp og forstå hver minste bit og hvordan den virker. Det blir gal vei for meg. Jeg jobber mot å forstå hele mennesket, og hvordan alle delene jobber sammen. Det er ambisiøst, men det er noe å strekke seg mot.

Alle vet vel at man kan kjefte på forskjellige mennesker og få svært forskjellig respons. Et menneske vil kanskje slå tilbake, et annet vil kanskje skrike og banne, et tredje vil begynne å gråte mens et annet kanskje vil bli helt stiv og ikke si et ord (men kanskje alltid bære nag?) og det er forskjellige grader og nyanser i hvordan vi reagerer. Kanskje henger det seg rett på en følelse av å være mislykket man fikk som barn - fordi man fikk kjeft en gang man hadde prøvd å gjøre noe bra og var stolt?

For meg er følelser et dypere lag enn det fysiske. Og følelser vil dermed påvirke det fysiske. (Selv om det også kan gå andre veien, så takler de fleste en del fysisk vondt om de har det godt med seg selv.) Det kan ta tid før det emosjonelle manifesterer seg fysisk, og vi har forskjellig toleransegrense der også. Noen kan være lei seg en dag, bli såret og nesten umiddelbart få hodepine. Den vil ofte forsvinne ganske fort også. Andre kan møte de utroligste utfordringer og stå oppreist i lang tid - før det eventuelt gir fysiske symptomer.

Det å velge riktig homeopatisk medisin er ikke bare lett. Når målet er å stimulere dynamis (livskraften) til å rydde opp i ting har vi alle våre begrensninger. Som behandler har de fleste av oss begrensninger i forhold til egne erfaringer, til opplæring, til det å se helheten og ikke minst til at feltet (homeopatien) er så stort - og det er ikke "ferdig" men i stadig utvikling. Det testes stadig ut nye midler bl.a., og vi utvikler nye metoder for å se ting i sammenheng og få en dypere forståelse. Det er heller ikke alltid at vi får flere sjanser. Naturlig nok. Det koster jo å prøve, og man vil jo ha noe igjen for medisinene. Men da blir det lett å tenke at homeopati ikke virker, mens kanskje man hadde hatt stor nytte av å prøve litt lenger.

For de fleste er det å sette ord på ting vanskelig. Vi har kanskje vondt. Det er jo ikke så vanskelig å fortelle for de fleste av oss. Men hvordan vondt? Homeopati skiller mellom mange forskjellige typer.. bankende, stikkende, dunkende, skjærende, små punkter eller store områder... I tillegg har vi når? Samme tid hver dag? Når man har vært utsatt for noe? Etter mat ? Etter eller før søvn?

Det vanskeligste er ofte å sette ord på hvordan vi har det emosjonelt og mentalt. Og det gjenspeiler seg kanskje i legemiddellæren i homeopatien. Siden midlene prøves ut på mennesker så er resultatet avhengig av at de som prøver klarer å formidle hva som skjer. I tillegg kommer alt det andre som skjer i forskjellige menneskers liv mens man er med på en "prøving". En prøving er det vi kaller et homeopatisk legemiddelforsøk. Da gis et middel – uten at man vet hvem som får placebo, hvem som får middelet og hvilket middel det er – til en gruppe mennesker. Disse skal i utgangspunktet være relativt friske. De noterer så ned det meste av hva som skjer – fysisk og emosjonelt og ellers i livet. Drømmer, konsentrasjon. Hva de tenker på og hva som føles viktig i livet. Husker jeg var på kurs og lærte om et middel laget av hestemelk. De fleste som fikk det fikk store problemer med køer. De hadde et stort behov for å komme først. Jeg kan ikke så mye om hester, men har forstått det som om mange av dem liker å løpe fremst..
Det er derfor det er viktig å ha med mange prøvere - også fordi noen ikke har anlegg for å reagere på det som prøves ut. Og jo flere som opplever samme symptom - jo klarere er det at det symptomet har noe med middelet å gjøre.

Det å systematisere symptomer er heller ikke alltid lett, nettopp fordi mennesker beskriver ting på litt forskjellig måte. Men det har vært gjort og gjøres en stor jobb i det arbeidet.

Med dette innlegget prøver jeg å fortelle at ting ikke alltid er så enkelt at man kan forklare det med et (eller 100) vitenskapelige forsøk. Fordi vitenskap også har begrensninger.

Hilsen Zincite