[Nooria]

Jeg har lyst til å lufte med dere noen tanker om dette med matavhengighet. Jeg ser at flere av dere her inne snakker om å spise for å døyve vonde følelser eller en tomhet inni dere.... og det er jo en vanlig oppfatning at folk som spiser mye trøstespiser pga psykiske forhold.

Selv har jeg også vonde minner og opplevelser bak meg. Nå opplever jeg imidlertid at jeg er en lykkelig kvinne og jeg tror ikke at matavhengigheten er psykisk.

Jeg elsker mat, tenker ofte på mat, og lurer gjerne på når kaffen og kakene kommer etter en deilig middag.

Jeg mener imidlertid at min matavhenighet ikke er psykisk. Det kan hende det var psykiske årsaker til at jeg påførte meg matavhengighet som barn (i tillegg til genetiske!), men nå mener jeg at det er rent fysisk.

Etter for første gang i mitt liv å ha levd på gjennomført lavkarbomat i 2 uker, uten sprekk, har jeg blitt "normal". Nå kan jeg i likhet med andre mennesker være mett resten av kvelden etter å ha spist middag på ettermiddagen. Det suget som jeg før hadde nesten hele tiden, og som ga meg sultfølelse selv når jeg var stinn og stappa etter en svær middag, er borte.

Jeg tror at jeg har en fysisk avhengighet til karbohydrater som er like ille som alkoholikeres alkoholproblem. Jeg tror at dersom jeg nå hiver inn på en pose godteri eller noen stykker kake, får jeg fort en ubalanse/hormonforstyrrelse som roter det til inni kroppen og igjen gir meg søtsug og stadig sultfølelse og lyst på no godt.

Er dere med? Enige? Eller høres det ut som fornektelse?