[Vibeke-67]

Har en onkel jeg, med diabetes og som nå ble alvorlig syk. Besvimte, ble lagt inne på sykehuset m.m. Jeg snakket med han. Det lignet veldig mye på det jeg hadde for noen år siden (Da jeg endelig fant Linbergklinikken fant jeg ut at jeg hadde insulinresistens og pcos). Men altså, jeg snakket med han og fortalte hva jeg hadde gjort for å bli frisk! For jeg er nemmelig nesten helt frisk jeg, bare jeg holder meg til lavkarbo og unna sukker! Men nei, vil gubben høre? " Gi meg medisinen, de potetene kutter jeg ikke ut" -argh, også går hele familien rundt og sukker og stønner. Uffameg, stakkars onkel, var det blodpropp tro? Er det hjertet tro? Men så har jeg en strek mistanke om at det nok ikke er potetene han ikke vil kutte ut, men dette kjære ølet....
Jeg må si at jeg har problemer med å vise sympati med folk som blir så syke og redde når de nekter å prøve dette. De kan selv se med egne øyne at man kan spise seg frisk. Men det krever en utholdenhet og standhaftighet jeg er glad jeg har. Det er jo for mange like vanskelig som å slutte å røyke.
Det er et delikat problem, å se noen man er glad i og som man bryr seg om blir syke og samtidig vite hva som skal til for at de skal bli bedre og få en vesentlig økt livskvalitet. Så jeg ønsker deg lykke til! Selv var jeg ganske direkte med onkelen min, og har vært det med familien som har sukket omkring han. Det hjelper jo ikke, så noe godt råd er det jo ikke akkurat!