[Vibeke-67]

Oi - virkelig spennende tråd, og sterk lesing fra dere begge, Enid og PO!
Ville bare gi en kommentar ang dette med å gå i forsvar eller ramle i ett sort hull hvis noen diskuterer eller ikke tror på og benekter diagnosen. Jeg kjenner også dette igjen (har hatt mye av det samme som Enid minus magesmerter). For min del har dette endret seg nå som jeg er bedre, bedre enn på lenge! Men OM f eksempel en fagperson som en lege eller en psykolog ytrer seg negativt kan jeg bli fly forbanna. Jeg blir ille sint når jeg møter folk som IKKE lytter, som kan kommentere: Å, lavkarbo og Fedon? Nei hold deg unna alternativ medisin, han Fedon er ikke anerkjent... Eller : lavkarbo? Det kan gi bivirkniger, jeg har ikke tro på å kuytte ut karbohydrater.
Det er i grunnen det samme hva de sier, men denne arrogante og ikkelyttende holdningen er nesten som et overgrep å bli møtt av!
Og når man er midt i dette, har smerter eller ikke helt frisk, så har man så lite motstand, så lite energi til å forsvare seg.
Nå kan jeg bare bli oppgitt, sinna, snu og gå vekk. Gå en tur eller trene, så er irritasjonen borte. Men før var det mye mer sårbart.
Jeg synes så mange mennesker viser så lite respekt! (Heldigvis viser flere respekt da) men f eks da jeg var innlagt på Haukeland etter å ha besvimt og kollapset. Jeg var virkelig redd, trodde at hele livet mitt tok en annen retning. At jeg ikke kunne jobbe mer, eller måtte være avhengig av andre hele tiden. Jeg som person var så endret, og jeg var redd for å miste den Vibeke jeg er! Og de legene der, det var ILLE! Min kropp ble sett på som et puslespill- og ingen så helheten. INGEN! På en legevisitt kom legen (ett døgn for sent), sa ingen ting, så i ett sekund på meg, ett sekund på papirene min, ristet på hodte, sa nei, og gikk. Nei? Hallo - hva betyr dette? Sykepleieren var fortvilet, sprang etter legen og spurte hva det betydde, og fikk som svar: Nei, ikke mitt fagfelt....
Nei, skal ikke spore av i tråden her. Jeg er frisk, og glad for det. Flott at dere støtter og hjelper hverandre!