[Løvetann]

Jeg tror egentlig vår egen, indre overbevisning er det viktigste her, ikke hva de andre tenker.

Når jeg er borte, prøver jeg å ha et mentalt bilde i hodet av at diettbrudd er helt utelukket, ikke et alternativ i det hele tatt. Og så prøver jeg å formidle til folk at jeg følger et spesielt kostopplegg som ikke har slingringsmonn, uten å gå i detalj. Jeg sier f.eks. "Du skjønner at dette er en kur som en lege har laget. Den endrer hele forbrenningen min, kroppen går liksom på et annet drivstoff. Og hvis jeg spiser noe jeg ikke skal ha, selv om det bare er litt, ødelegger det for en hel uuuuke!"
Ja, det er sterkt sagt kanskje, men det hjelper. Jeg har ikke opplevd at noen har prøvd å presse meg når jeg har fremstilt saken slik.

På kaffebesøk hos folk spør jeg om de har mandler i huset og fløte til kaffen. Det har de som regel. Da blir de glade, fordi de har noe å servere meg! Og så synes de ikke så synd på meg når jeg kan "kose meg" med fløte i kaffen …

Men når man skal serveres et større måltid, er det selvfølgelig et større problem. I en annen tråd var det en som anbefalte å spise før man dro hjemmefra. Og så kan man jo ha med mat? Ikke lage noe nummer av det, men bare rolig insistere på at slik må det være. Si f.eks. med fast og trygg stemme at "Dette kostholdet er så spesielt at det er nesten uråd for andre folk å lage noe som er riktig", så det er myyyye enklere for alle at jeg har med noe selv." Ikke åpne for diskusjon!

Jeg har veldig, veldig mange kilo å gå ned. Så valget mellom å være "sær" eller "feit" er i grunnen enkelt for meg. Å være "sær" en og annen kveld er bedre enn å være "feit" hele tiden … På den annen side er det jo ikke sikkert at folk egentlig synes vi er sære? Kanskje de egentlig synes vi er flinke, når vi er konsekvente?