[Photobscura]

Jeg tror jeg skjønner tankegangen din.
Har selv vært overvektig hele livet, og det setter spor, det handler om hvilken identitet vi har hatt, både for oss selv og overfor omgivelsene. Det var et par prosesser jeg måtte igjennom når endringene begynte å skje. For det første så måtte jeg prøve å akseptere hvordan jeg så ut da! Å virkelig ta innover meg hvordan kroppen min så ut, det tror jeg var veldig avgjørende for endring. Både på innsiden og utsiden.
Jeg har hatt mange tilbakefall, såkalte "tjukkasdager", men det blir lengre og lengre mellom dem.
Jeg tror at det vil være en evig kamp, selv om det går lengre mellom slagene. Vi har liksom en slags form som har omringet oss hele livet, og når man ikke fyller den formen lenger, så vil både hode og kropp streve mot det gamle og trygge, sånn at man f.eks ikke klarer å akseptere at endringen har skjedd. Å bli en ny person, med nye referanser til forskjell fra "hun lubne/kraftige/tjukke/store" er både vidunderlig og skummelt.
Det er mye jeg har skylt på overvekten opp gjennom årene, dersom noen ikke likte meg, følelser ikke ble gjengjeldt etc, så skyldte jeg på den overvektige kroppen min. Nå som jeg ikke er så himla stor lenger, så må jeg ta innover meg det faktum at årsaken ligger på et langt dypere plan enn hvordan jeg ser ut.

Vet ikke om dette makes sense i det hele tatt, men det var de tankene og assosiasjonen jeg fikk til det du skrev.

Og, ja. Den dårlige samvittigheten, den kommer innimellom. Jeg tok jo så mye stolthet i å spise lite eller ingenting før; Å være sulten -det gikk det nærmest prestisje i. Opplever det ikke så ofte nå, men det er vel noe man bare må "vokse" av seg Å spise seg mett er hele forutsetningen for å kunne lykkes med en kostholdsendring! !