Kjære deg vennen. Jeg forstår deg veldig veldig godt. Veide en gang 108 kg som nybakt mor til adoptivdatteren min. Bodde innerst i svarte SKAUEN og det var en vei ut og en vei inn i det hølet jeg bodde i. Det var rett bort første delen, og deretter oppover og nedover. Så uansett så ble det gæærnt. Å jo da.. kjenner godt og vel til rødsprengte tryner og svette som renner ned i øynene, klissvåt t-skjorte, grinete unge, tunge handleposer og ønsket om å bo et helt annet sted!!!
Du har fått så mange gode råd her at jeg tror jeg bare skal si at sett deg overkommelige mål!!! Ikke sett deg så store mål eller forvent så raske fremskritt at du blir skuffet og gir opp. Kunsten er å sette mål som du kan strekke deg etter, men likevel VET du kan nå. Da kommer selvfølelsen og selvtilliten på topp. Og så øker du etterhvert.
Drit i om du er rød i trynet. Tenk heller på alle de som ser deg og beundrer din viljestyrke. Som er misunnelig for at du faktisk GÅR disse bakkene og ikke sitter i en bil.
Ta tusen pauser. Jeg lot alltid som om jeg trøstet ungen, så etter noe i vognen, plukket løvetann i veikanten når jeg skulle få igjen pusten.
Og tenk at for noen måneder siden var det ENDA tyngre. Om noen måneder er det ENDA LETTERE!!
STOOOOOOR KLEEEEEEEM
__________________
|