Det som er viktig, er vel å erkjenne at vi er ulike og må lytte til oss selv. Hva som er riktig for oss, og på hvilket tidspunkt, er det bare vi selv som kan kjenne. Her er det viktig å ha respekt for hverandre og være ydmyke for at andre kan være i en situasjon som ikke så lett lar seg beskrive. Jeg tror at noen ganger/på et tidspunkt/i en fase trenger man fred og hvile, fordi man ikke makter å ta inn noe. Det er vanskelig nok å klamre seg fast til livet og trekke pusten. Forslag som kommer utenfra kan være truende. Men på et annet tidspunkt/i en annen fase trenger man/er man kanskje klar for utfordringer, oppmuntringer, små dytt for å bevege seg videre. Da er den enkelte sin egen ekspert på å vite når man er klar og hva man er klar for. Da jeg kom til psykologen for første gang (og var mye lenger ute å kjøre enn jeg skjønte), fikk jeg i hjemmelekse å gå hjem og gjøre "noe jeg hadde lyst til, bare fordi jeg hadde lyst til det". Det tok meg nesten to år å finne … Jeg har venninner som har vært "pushet" av behandlere som har tro på "quick fix"-metoder. Noen av dem har faktisk fått traumer av det … Så vi er ulike, og vi er ulike fra et tidspunkt til et annet. Og det skal vi respektere og glede oss over - tenker jeg!