Dette er totalt urelatert til ADHD og lavkarbo kosthold, men mine erfaringer med ADHD barn. (Håper det er ok  )
I Nederland, hvor jeg tok noen år lærerutdannelse i biologi for Ungdomsskolen, har man forskjellige nivåer på klassene. Noen skoler har "Universitets"-gjengen, mens noen skoler fokuserer seg på de med minde evne til det teoretiske, men mer på det praktiske. Da jeg kom til Nederland, fikk jeg inntrykk av at de som var i den andre gruppen var "mindreverdige". Man kan virkelig ta feil.
Jeg var utplassert i en måned med en kamerat på en praktisk skole (LBO som de heter), og vi underviste i 12 - 13 års alderen. Det var mest gutter der, og jeg hadde aldri vært borti barn med ADHD før. Da jeg snakket med læreren om dette, forklarte han med slik ømhet over hvordan disse barnene hadde det. 50% av barna hadde ADHD, noen hadde bare ikke talent for det skriftelige, men var fantastiske med the praktiske. Noen hadde foreldre som ikke taklet ungene. Noen andre hadde foreldre som ikke taklet livet i sin helhet.
En gutt kunne være vekke fra skolen i dagesvis om gangen. Da hadde foreldrene glemt han, og han overnattet under en bro med en husløs mann. Skolen prøvde så bra de kunne å fange opp denne gutten så bra som de kunne.
En annen gutt var en koselig gutt, som ofte måtte gjøre alt klart til skolen selv om morgenen. På grunn av ADHD så glemte han ofte ting, og enkelte dager kom han til skolen uten å ha tatt medisinen sin. Han hadde da konsentrasjonsvansker og som jeg sa: Han holdt på å krype opp veggen. (Han var ihverfall lant oppå pulten sin) Han kunne ha blitt sendt på gangen, eller hjem, hos de fleste lærerene, men han som underviste, skjønte sitauasjonen og visste at gutten ville såååå veldig gjerne være på skolen. Så han akespterte det.
Det var vanskelig å undervise disse barna. Du kunne ikke ha for mye teori, da datt de fleste av. Du kunne heller ikke ha for mye praksis, for da datt de også av. Vi fikk heller ikke lov til å ta de ut av klasserommet, da de bodde i en by, og de hadde en tendens til å vandre avgårde. Kameraten min og meg prøvde å komme frem med gode timeplaner om hva vi skulle gjøre for å holde de i aktivitet. Og det beste var på vår siste dag, når flere av guttene kom bort til oss og takket oss for en fin og gøy undervisningstid. Jeg får tårer i øynene fortsatt av det. 
Barn med ADHD er fantastisk fine barn, om kanskje litt mye av og til.  |