[Skautrollet]

Vårt spisemønster stammer gjerne fra barndommen, pluss at vi la til oss noen nye i ungdommen/tidlig voksen alder. Da kunne vi bestemme selv, mere sukker og junk - ikke sant? Først skulle vi spise opp alt på tallerkenen, vi fikk godteri som trøst,- siden valgte vi et mer eller mindre bevisst et dårlig kosthold videre. Vi har lært at brød og potet er best. Og avhengigheten av sukker er vel så tøff som nikotinavhengigheten.
Slik har det bygget seg på her i hvertfall.
I tillegg ligger det masse følelser i det å spise, vi spiser for å ha det hyggelig i sosiale sammenhenger, vi spiser som trøst, belønning, glede, sorg. Og vi spiser i skam... I hemmelighet... Selv har jeg mer enn en gang spist og grint om hverandre. I ren fortvilelse.
Å spise har også en beroligende effekt, vi blir rolige og avslappede etter et måltid. Valium på tallerken En grunnleggende trygghet som jeg i min kvasi-psykolog-hobby-tanker tenker stammer fra steinaldertiden,- mat i magen i dag igjen. Godt.

En metode for å få svar på hvorfor jeg overspiser er at jeg skriver i en bok hver gang jeg vil putte noe i munnen. Her skriver jeg tanker og følelser som ligger til grunn for fråtsingen. Og det fungerer for meg i hvertfall!