For meg er det vel en kombinasjon av sterk kjærlighet til sjokolade og et litt forvrengt syn på kropp og kosthold fra barndommen av. Min mor var ganske opptatt av "valpefettet" jeg fikk da jeg som 15-16 åring begynte å få former. Hun var konstant etter meg og syns jeg spiste for mye, for ofte og på feil måte. Jeg veide 60 kg og var 165 høy på det tidspunktet...... I tillegg var hun gjerrig og syns jeg heller kunne slanke meg enn å måtte få nye klær hele tiden. Litt vanskelig siden jeg gikk fra å være en spe jentunge uten former til å bli en ung kvinne med etterhvert ganske store pupper. Så i mitt hode var jeg allerede kjempefeit da jeg som 18-åring flyttet ut. Og siden jeg nå kunne bestemme selv bestod kostholdet mitt stort sett av pasta og godteri. Den onde spiralen var igang... Plutselig en dag fikk jeg se meg selv i speilet og oppdaget at kroppen min faktisk var så feit som jeg inni hodet mitt hele tiden hadde innbildt meg at jeg var. Merkelig men sant. Når jeg blar bakover i albumet ville jeg vært knallfornøyd med å veie 90, 85, 80. Men da jeg veide det følte jeg meg like feit som nå som jeg veier 120. (Veier jo 116 nå som jeg er igang da ) Men nå tar jeg tak og syns selv det går lekende lett Og jeg forteller barna mine hele tiden at de er helt perfekte akkurat som de er
