[Babalotta]

Takk for svar.
Ser at jeg kanskje ikke fikk frem alt like godt, slv om jeg skrev langt. Jeg ER motivert for slankingen, vil mer enn gjerne gå ned i vekt og holde meg der. Jeg er innstilt på å måtte endre vaner og legge om både kosthold og tanker ater en gang. Men jeg er ikke så motivert for å sitte hjemme, takke nei til invitasjoner, måtte organisere turer utfra hva jeg kan ta med meg av mat, forklare hvorfor jeg ikke KAN smake på den nydelige sausen osv. For tilsammen har jeg gått ca 10 mnd på ketolyse, så jeg vet hvordan det fungerer i mitt liv. Det funker på vekta (veldig bra!), men jeg blir sosialt ikkeeksisterende og sur når jeg går glipp av noe. Og joda, jeg vet mange får det så fint til, både med restaurantbesøk og langhelger borte hjemmefra, men for meg ender det ofte med at jeg spiser før jeg drar hjemmefra, og så spiser jeg ikke før jeg er hjemme igjen, enten det er snakk om 6 timer eller to døgn. Og det kan umulig være sunt.

Når jeg sier kaos så mener jeg egentlig farting frem og tilbake og få timer hjemme på eget kjøkken. Vi har en merkelig familiesammensetning her, og er mye på helgebesøk her og der. Og da er det ikke lettere å gå på ketolyse enn å spise tilnærmet normalt, for det krever utrolig mye å få til å ete rett når man er langt hjemmefra. Syns jeg. For ketolysekostholdet (reglene) er jo lette å følge, om man bare har ingrediensene og et sted å lage maten.

Huff jeg vet ikke, ketolyse er jo så enkelt i prinsipp, men nå plutselig ble det vanskelig. Vil jo ikke skylde på depresjonen heller, men tror nok den også ligger å murrer litt (tanken på at det er håpløst og for vanskelig). Jeg vet rett og slett ikke. For jeg må ned i vekt, og merker at humøret blir værre for hver gang jeg ser at vekta har gått opp. Også blir det vel en dårlig sirkel ut av det hele.