[meksiko]

heisann
trist å høre om din veninne. men her tror jeg først og fremst det ikke må tenkes på mat nettop nå. selvfølgelig skal hun spise,men her er det nok annet,siden det hun har vært igjennom. det å sørge er en del av en prosess,har selv vært der,og hatt anorexi i 11 år. det hun nå trenger,er hjelp og støtte,få orden i livet sitt,så godt hun kan,så får man ta den biten med mat etterhvert. jeg snakker av erfaring. julen for 3 år siden,trodde jeg var min siste,også legene på sykehuset hvor jeg var innlagt i 11 mnd. jeg fikk god hjelp,og etterhvert kom jeg meg på beina,sakte men sikkert. har fortsatt spiseforr i dag,men i en helt snnen grad. masse lykke til.
klem meg.