[Liv:)]

Opprinnelig lagt inn av aslaug, her.

Ja dette tenker jeg mye på! Men man sprekker jo på alt ser det ut som, også lavkarbokosthold!? Da blir det en kamp å holde seg på den rette vei.
Jeg trodde (håpte) når jeg var på lavkarbo, at jeg ikke skulle "sprekke" fordi jeg skulle bli så fornøyd med kostholdet i seg selv.AT jeg ikke skal få forskjellige "sug" på forbudt mat.
Ser jo her inne også at noen holder på en stund på lavkarbo, går ned mange kilo, men får tilbakefall etter ei stund og må "på han igjen".

Sånn er det jo faktisk med alle ting. Dessverre kan ikke vi som lever med overflod av mat spise akkurat det vi har lyst på og likevel holde oss slanke.

Det som derimot er fakta for mange av oss på lavkarbo, er at søtsuget blir betydelig mindre. Eller, behovet for karbohydrater, for å si det sånn.

Dette handler også like mye om psyken, å endre kosthold er tøft, uansett hva man er vant med fra før og hva man skal over på. Så lenge de andre alternativene (som i vårt tilfelle er karbohydratrik mat) er tilgjengelige.

Mange av oss har prøvd de aller fleste dietter som finnes omtrent, og min erfaring er at lavkaloridietter, eks. G. Rhode, fungerer, men at problemet er at man ikke kutter ut ting, man kutter bare ned ting, og kroppens "behov" (for det er sjelden et reelt behov) for det man ikke skal spise ikke forsvinner.

Problemet for de som går ned mange kg, og så etter en stund har gått opp igjen, er at de kutter ut dietten. Man skal gradvis øke mengden karbo til man finner et nivå der man holder seg stabil, og her feiler mange. De faller tilbake i gamle synder, og da er det i grunnen irrelevant hvilken metode man brukte for å gå ned i utgangspunktet.

Ja, det er en kamp, dessverre. Det finnes ingen problemfrie veier til slank kropp, men lavkarbo i forskjellige former er utvilsomt veien med færrest problemer for mange av oss. Men uten vilje til å gjøre en varig endring i kostholdet, går det ikke.