[Mistral]

Opprinnelig lagt inn av Svane, her.

Jeg ønsker ikke at mine barn skal ha et anstrengt forhold til mat. Nettopp derfor velger jeg å gjøre rammen om måltidene hyggelig, og det går noen ganger på bekostning av variasjonen. Jeg får for eksempel nå barna til å spise kylling og ris, men den eldste nekter å spise grønnsaker. Sånn er han bare, og så lenge han spiser både kylling og ris ser jeg ingen grunn til å lage "drama" ut av det. Da er det viktigste for meg at han tross alt spiser den maten vi har til middag, at alle spiser så mye eller lite de ønsker, at stemningen er god, og at mat ikke blir verken plikt eller tvang.

Jeg er veldig, veldig enig med deg! Jeg har en gutt som er fryktelig vanskelig i matveien, han rører for eksempel ingen form for frukt eller grønnsaker. Men jeg er overbevist om at tvang ihvertfall ikke kommer til å hjelpe! Mat skal være felles hygge, ikke et konflikttema, ikke trøst, ikke straff. Så får det heller være at variasjonen blir så som så (jeg lurer flytende vitaminer i juicen hans, for han nekter å ta vitamintabletter også). Han er full av energi og utvikler seg akkurat som han skal, så jeg tror ikke han har noen dramatiske mangler.

Min søster har to døtre hvorav den ene er altetende og den andre omtrent ikke spiser noe. De er nært i alder og har fått samme oppdragelse, så jeg kan ikke skjønne annet enn at individuelle forskjeller må spille en stor rolle her.

Opprinnelig lagt inn av aTC, her.

Edit: Forresten, det å måtte spise opp maten kan være en uting. En sak er å lære barna å ikke "overforsyne" seg, men å tvinge i dem mat de egentlig ikke trenger på jevnlig basis, er ikke særlig smart. Jeg har ca 30 kilo bevismateriale.

Dette er et av mine prinsipper også. En av grunnene til at jeg veier mer enn jeg skulle ønske er at jeg har så innmari vanskelig for å kaste mat – jeg spiser den heller opp. Jeg er veldig bevisst på å ikke overføre dette mønsteret til gutten min. Han skal spise til han er mett, dermed basta. Jeg kan fortsatt ikke fordra å tømme halvparten av innholdet på tallerkenen hans i søpla, men heller det enn å påføre ham en så farlig uvane.