[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Annarosa, her.

Gulrøtter, bambusskudd, minimais, brokkoli og kylling eller svinefilet, med tandori og grillkrydder og en liten dæsj chilisaus er sååå godt.
Er det bra med mye krydder i maten?

Dropp gulerøttene, og sjekk hvor mye sukker det er i chilisausen først, ellers er det kjempefin lavkarbomat. Stek i masse olje, evt ordentlig smør Mye krydder er bra, det øker kroppsvarmen, sirkulasjonen og forbrenninga.

Nå det gjelder vektnedgang og bevegelse/trening.. jeg har vært aktiv og glad i å trene i alle år, uten at det hjalp en dritt... Spiste lavkalori gjorde jeg også. Som sagt hadde det lite eller ingen effekt. Fordi kroppen min ikke reagerte på karbohydratene i et lavkalorikosthold slik helsemyndighetene mente de burde...
Jeg har problemer med hormoner, er disponert for diabetes, MS, alzheimer og fibromyalgi siden det finnes endel av alt dette i slekta. Uten den oppvåkningen til lavkarbo tror jeg at jeg hadde vært på god vei mot minst to av disse tingene. Kroppen min blir rett og slett sjuk av høykarbo.
Men jeg valgte å gjøre det JEG kunne. Som heldigvis var endel siden jeg ikke var rammet av noe av det enda. Som har reversert et galopperende blodsukker, fjernet leddsmerter, og jeg har ikke lenger "blury"-syn innimellom slik som før. Og migreneaktig hodepine er borte.

Det viktigste er å gjøre det man kan for seg selv, enten det er mye eller lite. Et sted må man jo begynne. For noen er det å gå mellom stua og kjøkkenet mer enn en gang om dagen trening, andre må løpe 5 mil i marka...

Men man kommer ingen vei om ikke det mentale er med. Man må ikke se på seg selv som et offer og tenkte "ja, selvfølgelig rammet dette meg. Nå er det bare å gi opp, livet mitt er over..." osv. Ingenting går om man ikke tror på det selv. Tenk på alle som har stått med mer enn en fot i grava, og kommet tilbake som toppidrettsutøvere, toppledere osv... Jeg sier ikke at alle kan bli det, men de hadde ikke kommet seg gjennom det uten å tro på at de kunne det. Jada, de hadde nok dager de bare ville gi opp og forsvinne i mørke de også. Men et eller annet sted klarte de fortsatt å hente styrke nok til å overbevise seg sjøl om at de måtte gjøre det de kunne. Og med små skritt kom de seg opp igjen på beina.