[Svane]

Opprinnelig lagt inn av Bee, her.

Det var ikke meningen og være verken frekk eller respektløst, men jeg skjønner bare ikke hvorfor folk velger pulverkurer når man kan spise mat.

Problemet er bare at det du sier der er så lettvint, og kan brukes om alt.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk velger å bli overvektige, når man bare kan være slank.

Det er jo bare å spise sunt, fornuftig og moderat, og trene passe mye. Ikke sant? Så hvorfor blir folk overvektige da, når det er så enkelt?

Likevel sitter vi her mange av oss og er svært overvektige. Hvorfor ble vi sånn, hvis alt var så enkelt? Og hvorfor passer ikke samme løsning for alle? Hvorfor kan ikke alle gå på pulverkur, det virker jo? Har vi ikke selvdisiplin nok, kanskje?

Jeg tror vi må innse at når det kommer til vekt, overvekt, kosthold og kropp så er det ganske personlig. Det er mye følelser, følelser for egen kropp, følelser knyttet til mat. Og det er en god porsjon spiseforstyrrelser. Som om ikke det var nok er mye av dette tabu, og slett ikke noe man drøfter med gode kolleger i lunsjen. Som overvektig er man egentlig ganske alene.

For noen er det da godt å slippe å spise. Slippe å forholde seg til mat. For noen er det godt å følge et kurs, betale tusenvis av kroner for pulver og at en hyggelig dame leser av vekta og skriver den opp for en. Det høres selvsagt idiotisk ut, det er jo bare... eller kanskje ikke.

Det handler derfor faktisk om respekt, selv om jeg forstår at du ikke mente å være respektløs. Men det er altså på samme nivå som å si til overvektige at "det er jo bare...".

Det er mange veier til målet, og jeg syns vi skal ha respekt både for de som velger andre veier, og for de som ikke har gitt seg ut på veien ennå. Vi har alle vært der. Og jeg tror vi alle også husker hvordan det var. Hvordan det var å møte de "nyfrelste" som hadde funnet vidunderkuren, og som bare MÅTTE prakke det på deg, for du satt jo der i din overvekt og nærmest ertet dem. For "det er jo bare...".

Jeg har vært overvektig i omtrent 18-19 år. Det er lenge, det. Det betyr at i 18-19 år så fant jeg ikke ut hvordan. Kanskje hadde jeg ikke motivasjon heller. Eller jeg brydde meg ikke. Men nå har jeg funnet noe som passer for meg. Etter 18-19 år. Så gi nå andre også den tida de trenger til å finne SIN måte.