[Zincite]

Jeg tror mange rett og slett (og ubevisst) blir redde.

Mye forandrer seg i rasende fart rundt oss i samfunnet, og mange av oss har tryggheten knyttet til det nære. Det er det som er basen vår. Når det skjer store forandringer der - som vi selv ikke kan påvirke - blir det skremmende. Fordi kanskje andre ting heller ikke er så uforanderlige? Det føles som vi ikke har kontroll og kan forutse hva som skjer. Tror jeg

Jeg ser også at det for mange av oss er vanskelig å gi komplimenter, og innpakking i humor er vel ikke uvanlig. I min familie har det i alle fall ikke vært vanlig å si mye pent til hverandre. Heller ikke kjefte eller si noe stygt. Bare helt nøytrale ting - og så tro at alle har det bra og er veltilpasset. Det er slik jeg oppfatter det i alle fall.

Selv har jeg vært - og tendnserer stadig mot å være - så selvkritisk at mange kommentarer rører borti egne negative tanker. Dermed oppfatter jeg ting som kritikk selv om det er bare positivt ment.
Eller så føler jeg at innsatsen min ikke er verdt så mye - og jeg unnskylder meg og bortforklarer i stedet for å si takk når noen sier noe fint til meg. Skjønner at det ikke er så morsomt å prøve å være hyggelig da

Heldigvis er jeg mere oppmerksom på dette nå - og har blitt noe flinkere til å ta i mot og vokse på hyggelige kommentarer.