[Maimor]

Opprinnelig lagt inn av Svane, her.

Jeg er i hovedsak enig i dette innlegget.

Det er helt riktig at dette ikke handler om den som har gått ned i vekt, men om de andre.

Men jeg må legge til noe. Spesielt når det gjelder nær familie, og er folk man ikke ser så ofte, så kan det bli nærmest sjokkartet å se igjen en datter, en bror, en niese eller hva det måtte være, og så har vedkommende krympet kraftig. Du har vært vant til å se han eller henne slik eller sånn, og fordi det er noen du kjenner godt har du vennet deg til størrelse og fasong i en så stor grad at du ikke lenger reflekterer over at vedkommende er tjukk. Vi mennesker har jo en egen evne til å normalisere rundt oss. Bare se på hvordan foreldre normaliserer sine åpenbart overvektige barn, med å bortforklare om "sterk", "kraftig beinbygning", "valpefett", osv.

Vi normaliserer, og går ikke rundt og ser på nære familiemedlemmer som tjukke. Jeg har selv opplevd blant annet å få en ny svigerinne inn i familien, og jeg reagerte fra første stund på at hun der var jammen svær... etter en tid (mange måneder, mulig det var over ett år) gikk det opp for meg at både jeg selv og min søster og min mor var minst like store. Men jeg tenkte ikke på oss som store. Men hun, som jeg ikke kjente, hun var svær, hun. I dag som jeg kjenner henne også tenker jeg ikke på henne heller som spesielt stor.

Og da er det når vi har et bilde i hodet av noen, og vår fornuft sier oss at hun eller han er "normalvektig", og plutselig dukker vedkommende opp og har slanket seg 25 kilo!!! Sjokk! Hjernen greier ikke å fatte at det er NÅ han eller hun er normalvektig, ikke før. Sammenlignet med det vi ble vant til å oppfatte som normalvektig er vedkommende nå radmager. Skummelt...

Dessuten hvis man ikke har sett hverandre på en stund får man inntrykk av at her har vedkommende kjørt en eller annen ekstrem kur. Sannsynligvis gått ned alle 25 kiloene de siste 14 dagene, sant? Det virker så dramatisk i forhold til hva vi var vant til å se, og i forhold til hva vi altså oppfattet som "normalt".

Jeg tror de fleste av oss ville reagert hvis en normalvektig mann, 180 cm og 75 kilo, hadde gått ned 25 kilo. Og hvis han i tillegg virket stolt av det og erklærte at han skulle ned 25 til, så tror jeg at de fleste av oss også ville forsøkt å advare han mot det.

"Kjærlighet gjør blind". Våre nærmeste ser oss ikke nøkternt og realistisk. Jeg tror heller ikke de gjør det av vrangvilje eller for å være slemme. At noen til en viss grad kan være misunnelige, ja. Men som sagt tror jeg hoveddrivkraften faktisk er at de ikke så oss som overvektige før.

Dette innlegget åpnet øynene mine litt. Jeg har vært av dem som gjerne tar ting negativt om det er mulig å vri det dit. Men det er sant som du sier, man blir jo vant til at ens nære og kjære er slik og sånn, og da blir man litt overrasket når det forandrer seg drastisk. Og ja, mange kommenterer vektnedgang og det er ikke alltid det faller like heldig ut. Som min svigerfar sa nå i ferien: "Du har gått ned litt nå ser jeg, jaja, det er jo ingen sak å gå ned, det vanskelige er vel å holde vekta etterpå!" :himle:

Ellers så er følgende eksempel et av de bedre komplimenter jeg har fått: En posthusansatt så på førerkortet mitt i forbindelse med at jeg hentet en pakke. Så ser hun på meg og sier smilende "Dette er mange kilo siden ser jeg!" Det var et kompliment som varmet. Hun sa ikke noe negativt om hvordan jeg så ut hverken før eller da, det var jo bare konstatering av fakta. Men det var så deilig å få høre det allikevel!