[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, var ikke fødselen jeg tenkte på, men alt det etterpå... Først noen år med ekstrem sårbarhet siden det er et lite barn som ikke vet noe om verden eller er i stand til å beskytte seg selv... Man skal gi rett mat, rett påkledning etter temperaturene, sove riktig og nok, riktig stimuli ellers... I tillegg kommer alle ting utenfor: sykdommer, krybbedød, ulykker. Så forsvinner det ut i verden, til barnehage, skole, sløve barnepassere, skumle menn i biler på skoleveien.. Før tenårene, alkohol, dop, usbeskytta sex, emo-musikk og selvmordtanker tar de. Så kommer perioden med villmannskjøring i bil... hmm, 18 år i rent helvete kan umulig veie opp for noen timers lykke det første døgnet.
Sorry om jeg svart maler, men det er jo realiteten de fleste må forholde seg til

Sånne tanker hadde jeg en haug av, og har dem selvsagt fremdeles. Dette med riktig påkledning, lett sykdom, soving, mat osv går seg faktisk fort til., tro det eller ei, og man blir mer og mer "selvsikker" etter hvert barn. Sløve barnepassere trenger jeg ikke å forholde meg til, for jeg velger ikke hvem som helst til å passe barna. Det som kommer senere i livet får jeg ta som det kommer, jeg kan bare gjøre mitt beste og det gjør jeg.
Vi kan ikke la frykt styre livene våre, hadde alle latt være å få barn fordi "barnet kan jo bli narkoman som voksen eller dø i krybbedød" hadde nok ikke menneskeheten overlevd særlig lenge.
Men det er jo ikke alle som bør eller trenger å få barn, noen trives helt fint uten, og godt er jo det, overbefolket som planeten allerede er.