[Muskat]

Først, til Marianne. Lise har sagt klart fra at hun vil ha motstand i diskusjoner. Hun har postet en svært provoserende påstand. Jeg går ut fra at en intelligent dame som Lise vet akkurat hva hun gjør når hun kaster ut en slik påstand, og ser ingen grunn til å ta på henne med silkehansker når jeg kan si ting rett ut.

Så til Lise:
Det finnes påstander og påstander. Noen påstander er kalt hypoteser, andre er kalt teorier. Så lenge de ikke er testet og bevist er de alle påstander. Det var en påstand at atomet ikke kunne spaltes, selv om det var en inmari godt belagt påstand i mange, mange år! Din påstand ligger langt til venstre på en skala som går fra synsing til godt vitenskapelig underbygd, det hadde ikke tatt mange linjene å flytte den noen hakk til høyre Men joda, i dagligtale er en påstand gjerne kjennetegnet med at den ikke er spesielt solid fundamentert.

Så, til lykkebegrepet.
Har jeg rett når jeg antar at denne diskusjonen egentlig handler om hva vi mener om andre medisinske alternativer til den vestlige skolemedisinen, og ikke om hvorvidt sinne fører til sykdom? Jeg tillater meg å argumentere ut fra at dette ligger under, siden det forandrer premissene for definisjonene kraftig, mens det samtidig gir en fornuftig kontekst for påstanden din.

Hva er et lykkelig menneske? Det er et godt spørsmål. Hvis man mener, som deg, at det er et menneske med et liv fyllt av alminnelige vekslinger mellom lyse og mørke dager, men med en tendens til å se spesielt på de lyse sidene ved livet, så vil et lykkelig menneske ha en del lidelser som kommer fra "den mørke siden", men færre av disse enn et ulykkelig menneske.

Dette har jeg ikke noe problem med, likegyldig med filosofi. Det er ganske klart at kroppens forsvar mot sykdom har sammenheng med det generelle velværet. Immunforsvaret fungerer bedre og det er lettere å være fysisk og mentalt aktiv, vi har mer energi og mer overskudd når vi er lykkeligere.

Men hvis det perfekt balanserte menneske også er et menneske uten lidelser, da kan vi ikke bruke en slik litt grumsete definisjon på det lykkelige mennesket. Hvis vi kan slutte fra helsen til den mentale tilstanden kan nemlig ikke det lykkelige mennesket være sykt. For da er det bare det lykkelige mennesket - mennesket uten de alminnelige knutene, bindingene i energien og ubalanserte forholdet til omgivelsene - som kan ha perfekt helse. Da har vi "en sunn sjel i et sunt legeme", noe som ikke bare er et vestlig slagord med snev av ideologier vi nesten ikke kan si navnet på, men også en sterk retning innenfor flere østlige filosofier. Yoga er jo blant annet basert på denne tankegangen, og yoga slutter ikke bare fra sjelen til kroppen, men også fra kroppen til sjelen. Ved å gjøre bestemte bevegelser skal sjelen leges.

Det er det helt klart noe i, bevegelsesmønsteret påvirker nervebanene i hjernen, som igjen påvirker psyken: å trene kroppen påvirker vår mentale tilstand. Men blant yoga-mestrene var lykke den ultimate tilstanden av å være løsrevet fra denne verdens bekymringer: nirvana er ikke den euforiske kortvarige lykken som alminnelige dødelige streber etter noen korte minutter av, men en tilstand av rolig ubekymrethet som vedvarer over lang tid. Vi har ikke noe ord for denne lykken i vårt språk, fordi vi ikke har strebet etter lykke gjennom distanse og løsrivelse, men nettopp gjennom nærhet, kontakt og tilknytning.

Så når vi blander østlig filosofi med vestlig kultur får vi en del problemer med definisjonene. Den østlige idealtilstanden som knyttes til perfekt helse er ikke den vestlige idealtilstanden. Tvert imot ville den vestlige lykketilstanden virke mot sin hensikt, siden den forutsetter den type bindinger som vil føre til nettopp de bekymringene, frustrasjonen, selvoppofrelsen, aggresjonen og lidenskapen som i følge østlig filosofi fører til sykdom.

Nå kan vi selvsagt fortsette dette argumentet til en av sine logiske konklusjoner, og si at det er et eksempel på at den vestlige levemåten er usunn. Det er ikke fullt så enkelt. Så vidt jeg vet har ikke de østlige landene en overveldende mye bedre helsetilstand enn de vestlige. Helse på nasjonal eller global basis er mye mer enn enkeltindividets følelse av smerte, og en filosofi som framelsker distansen heller enn lidenskapen har også framelsket samfunn hvor det er helt uproblematisk at noen lever i overflod mens andre sulter i hjel, og hvor det er mer problematisk å gjøre noe med samfunnsstrukturene for å endre dette enn å trekke seg helt tilbake fra sine nærmeste og kontemplere sin egen kropp inntil man når en tilstand av perfekt balanse. Det er faktisk fra denne type filosofi vi har ordet navlebeskuelse, det springer ikke ut fra den vestlige tankegangen.

Og hvis en som velger å leve på denne måten skulle komme til å få ulike vondter likevel, så er det veldig enkelt å si: Du har ikke klart å skape den perfekte balansen. Det er fremdeles uro i din sjel. Finn fram til punktet hvor du er i ett med altet, og du vil bli lykkelig. Hvis han eller hun så dør av vondtene sine - vel, da døde de på veien mot Nirvana og kommer tilbake i neste liv og får en sjanse til.

Så altså: innenfor den østlige tankegangen er ikke ditt lykkelige menneske egentlig lykkelig. Det er kanskje tilfreds med livet sitt jevnt over, men ikke i nærheten av Nirvana. Mens vi vil si at et slikt menneske ER lykkelig, og forsøke å finne andre årsaker til smerter, lidelser og plager enn de mentale. På veien kan det godt hende den vestlige skolemedisinen overser noe den østlige tankegangen har helt rett i. Men ingen av absoluttene er helt riktige, og ingen av dem kan forklare ALT.

Muskat

Psst: Lise - du provoserte meg til å tenke! Morsomt!