[Kanutta]

Jeg skjønner deg veldig godt og har hørt det samme i forskjellige varianter flere ganger enn jeg kan telle.

Vet du hva jeg gjorde til slutt?

Jeg sluttet å fortelle om mitt vektproblem. Jeg holdt kjeft og begynte lese om lavkarbo. Det tok et lite år før jeg hadde samlet nok mot og kraft nok til å ta fatt. Nå er jeg snart ferdig med første etappe og skal ta fatt på den siste og evigvarende med å holde meg nede i vekt til jeg blir så gammel at jeg ikke husker hva det var jeg skulle veie.

Klesskapet mitt ble rensket for 10kilo siden. Da ble alle de klærne som ikke hadde passet levert til Fretex for de var blitt for stor. Nå er igjen skapet mitt fullt i klær som er for stor. Det koster å gå ned mange klesstørrelser!

I dag får jeg mange kommentarer, og enda er jeg ikke fornøyd med de for nå handler de om at jeg ikke må finne på å gå ned mer i vekt.
Min konklusjon er at jeg ser meg selv på en måte, verden utenom på en annen. Jeg ser speilbildet, de ser helheten.
Og vet du, jeg tror omgivelsene synes jeg er en mye flottere person enn det jeg selv gjør. Det har de nok alltid gjort, men nå er vi kanskje litt nærmere hverandre i oppfatningen av meg selv enn vi har vert tidligere.

Dette er en livslang kamp, både med det indre og ytre. Små steg frem gir meg stadig mer styrke til å elske meg selv for den jeg er, minus helseskadelig fett på kroppen. Jeg er med andre ord på god vei, men holder fortsatt munn om min egen oppfatning om min kropp.