[Hannehk]

Kaster meg litt inn i diskusjonen her. Jeg skjønner hovedinnlegger så godt når hun har et ønske om å lede broren sin på rett vei. Hun er jo glad i ham og ser at han kan få alvorlige sykdommer av overvekten sin. Jeg kan bare svare for meg selv men dersom noen hadde kommet bort til meg med velmenende råd da jeg var overvektig hadde jeg så klart blitt fornærmet som så mange andre skriver her, men jeg hadde også i det stille når jeg hadde svelget fornærmelsen sjekket ut alternativet på egen hånd. Skal vi virkelig ikke få lov til å hjelpe de man er glad i dersom noe alvorlig er i veien med dem? Hva slags familie er vi dersom vi er redde for å gi beskjed?? For min del så ble jeg fortalt det, jeg ble lei meg, men jeg trengte det sparket bak for å klare å gjøre noe med det.
Hva hadde skjedd dersom de jeg var glad i ikke hadde sagt noe? Hadde jeg da i det hele tatt gjort noe med overvekten min?? Jeg fløt lenge på det at ingen sier jo noe så da gjør det nok ikke noe om jeg utsetter slankekuren litt til....
Vi skal tåle å høre litt sannhet fra familien vår for de er glad i oss og vil oss kun det beste. Selv når jeg begynte på lavkarbo ble min søster helt fra seg fordi hun mente jeg ødela kroppen min. Jeg ble selvsagt fornærmet, men jeg respeterer at hun har et annet syn enn meg.....