[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Tja, nå har jo ikke jeg barn og ikke tenkt å få med det første, s jeg er kanskje mindre touchy på sånt. Selvfølgelig var det kjipt, men hun var jo uansett såpass frynsete at hun hadde ikke klart å overleve det uansett. Så jeg mener det var det beste som skjedde. Dessuten kom hun jo tilbake til "den andre siden" for å være med og hjelpe de ungene som var fanget der. Fikk jeg inntrykk av. I tillegg var jo ungen sjuk, og visste selv at han sannsynligvis ville dø.

Man tåler garantert mindre av sånt når man har barn, for man sammenligner alle sånne ting med sine egne umistelige, og bare tanken er nok til å paralysere enhver forelder. Huff, det er det verste med å ha barn altså, skrekken for å miste dem, ingenting i hele verden er verre. Ingenting.

Nå er det jo bare film, men jeg lever meg jo inn i filmer og bør derfor unngå sånne jeg blir direkte ødelagt av, og det er alltid filmer der barn dør eller blir utsatt for vonde ting. Og jo, filmen sluttet jo på en måte happy, men hele greia var jo fryktelig trist allikevel. Måten han døde på, at moren kunne ha reddet ham om hun hadde sjekket opp bankelydene bedre, tanken på at ens eget barn har ligget og dødd sakte i en kjeller og man kunne ha reddet ham, jeg hadde uten tvil gått i døden etterpå selv. Det går ikke an å leve med noe sånt. Nei, den filmen må jeg bare få ut av hodet, hehe. Før jeg fikk barn kunne jeg se sånne filmer uten problemer, da hadde jeg liksom ingenting å sammenligne med. Men da var det dyr jeg ikke taklet at det skjedde noe vondt med. Nå tåler jeg dét bedre selv om jeg selvsagt foretrekker at ikke det heller skjer.