[aslaug]

Opprinnelig lagt inn av Momsemor, her.

Etter ei veke med lfhc måtte eg berre kasta inn håndkledet i ca ei veke. Det kom ikkje mindre enn 5 selskap på ei veke som eg måtte delta i, og som heilt fersk vart det altfor tungt for meg å stå imot så mange fristelsar . Men no er "pratyrushet" over, og eg skal starta på ny frisk imorgon - gler meg!

Den første veka då eg levde på lavkarbo gjekk veldig greitt. For mi eiga helse unngår eg alt av veging (av meg sjølv) og telling av karbar, tissing på stix osv. - eg tek alt på feelingen (og trur eg meistrar det godt). Eg har hatt spiseforstyrring (tvangsspising) før, og veit godt at både måling og veging utløyser negative tankar og stress, og det vil eg ikkje at det skal bli .


Men som gamal slankar merkar eg likevel at det er grådig skummelt å eta så mykje feit mat! Eg merka på ingen måte at buksene vart lausare den veka eg gjekk på lavkarbo, men på lavkalori har eg kunna merka vekttap fort. Så ein del av meg gruar seg litt til feitt-fråtsinga...prøver å ikkje vera vektfokusert så godt eg kan, men gamal tankegang er vond å vende ...

Er det normalt å få litt sånn kalori-panikk? Har lest den fine tråden som er klistra om dette med slanke-stress. Men er det nokon der ute som har følt det på same måte i begynnelsen, og som kan oppmuntre litt? Hadde og vore fint å få høyra litt frå nokon som har hatt eit problem i forhold til mat/kropp.

Å som jeg kjenner meg igjen! Som (tidligere?) tvangsspiser var det å spise fet mat en skikkelig overgang.Jeg hadde jo unngått fett i 30 år. LCHF stred mot absolutt alt jeg trodde på og hadde praktisert!
Nå har jeg holdt på ei god stund og stortrives på dette kostholdet, og går på det først og fremst fordi det gjør at jeg er mer fornøyd. Spiser meg mett og har langt færre overspisingepisoder enn tidligere!
Kaloripanikken tar meg av og til, men nå er det sjeldent!