[Margrethe]

Opprinnelig lagt inn av jvb, her.

Jeg er neppe alene om å ha hørt denne unnskyldningen fra folk i en diskusjon om hva som er fornuftig ernæring.

"Vi har jo alltid spist brød tre ganger om dagen og poteter til middagen! Det kan vi jo ikke slutte med, hva skal vi spise da? Det er jo hjemmebakt brød!" - er mutterens standardsvar.

Hun har nå 61 år gammel, har hatt diabetes 2 i (minst) fem år, var nettopp hentet med sykebil pga noe som viste seg å være hjerteflimmer og tanitavekten min avslørte en fettprosent på 41%.

Ja man kan vel si det kostholdet var en stor suksess...

Jeg prøver å introdusere henne for Lutz, og har lånt henne boken min, og håper hun tar til vettet.

Det som jeg ser hos mange, deriblant trådstarter, er nettopp denne "jeg klarer meg ikke uten ditt eller datt"-tankegangen.

Sukkeravhengighet kombinert med gamle vaner er en sleip og vrien fiende hvis du ikke holder hodet klart. Selv med fullt fokus kan det være vrient, men så absolutt ikke umulig.

Grunnen til at du er sugen på sjokoladen din er den forrige sjokoladen du spiste. Det spiller ingen rolle om det var sukker eller søtning i den. Hjernen vil ha mer, ellers lager den rabalder for deg når du ikke får - og du blir fysen utav en annen verden. Siden du er ulykkelig vitende over at du ikke kan spise sjokolade så synes du dietten er direkte vanskelig. Kanskje helt umulig. For du må jo ha sjokolade. (Eller brød, eller lakris, eller eller eller)

Det er samme med nikotin og andre rusmidler som med sukker. Du vedlikeholder suget. Jo lenger du venter, jo bedre er velsignelsen som kommer over deg når du endelig får lindre avhengigheten igjen.

Den gode nyheten er at selv om det er vanskelig å komme over så ER det ikke umulig.

Lukk øynene dine, og se for deg deg selv om ett år. Du har gått ned X kilo i vekt (35 for min del). Du har nettopp vært i en helt vanlig butikk og kunne velge blant plagg som du hadde lyst på - istedetfor å måtte raske med deg det eneste som passet. Du er i bedre form, gladere og hvis noen ser på deg så smiler du tilbake og er overbevist om at de ikke tenker noe stygt om deg.

Tror du at du på det tidspunktet der savner sjokolade?
Jeg tror ikke det. Men avhengighet er vanskelig å brekke, spesielt sukker som er i nesten all mat, og overalt.

Og ja, livet ER urettferdig! Noen har bedre kort enn andre, men man spiller de kortene man har best mulig.

Så mitt råd, er både enkelt og vanskelig:

VELG!

Hva er viktigst for deg? Forsette å mate sjokolade og sukkeravhengigheten eller å innrømme at du må "avruses" for å komme deg videre på veien mot et sunnere og mye bedre liv?

Ble visst litt revet med her, blir som regel det når jeg synes jeg kjenner meg igjen - beklager om det var for direkte.

Linker:
http://www.lommelegen.no/783923/sukkeravhengighet
http://www.klikk.no/helse/kosthold/article448709.ece

Jeg vil bare si jbv, at jeg igjen er veldig fan av direkteheten din. For meg er rushet jeg får av å fullføre en treningstime uten å være det spor utslitt mye større enn gleden av å spise en sjokolade på en tirsdag. Jeg prøver å ha det mentale bildet oppe 24/7, men det er ikke alltid lett. Derfor gjør det godt å lese innleggene dine - det minner meg på det jeg må ha gående i bakhodet hele tiden.