[Lasse]

Opprinnelig lagt inn av frkprym, her.

Du sier søtsuget gir seg, men hva med det situasjonsbetingede behovet? Som feks Kos på lørdag, triste dager, glade dager osv osv. Føler du ikke det i det hele tatt? Om du gjør, hva erstatter du det med da?

Jeg sliter skikkelig. Når det blir servert alt mulig slags godteri rundt meg, frister det veldig lite. Men det er de situasjoner jeg tidligere har kost meg i som er problemet. Og, ja! Jeg vet: prøv å tenke på noe annet. Men når jeg går og kjøper feks sjokolade selv om jeg ikke har veldig lyst på det. Og senere stapper det i meg fordi jeg "kan"! Må være noe alvorlig galt oppi hodet. Har du noen virkelige gode råd?

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har etter litt tenking forstått at det jeg lider av er en psykisk betinget avhengighet. Om du erstatter ordet "godteri" med "alkohol" i alle de situasjonene du beskriver, er det kanskje lettere å se at en slik tankegang er skadelig. Dessuten har jeg barn, og jeg er livredd for at de skal oppfatte mat/godteri som en godkjent måte å belønne seg selv på. Foreløpig har de ikke noe avhengighetsforhold til godteri: De kan glemme å kjøpe godteri på lørdager, når de kjøper er de opptatt av morsom forpakning o.l. (og ikke hvor mye sjokolade man får, som jeg gjør), og svært mye blir liggende igjen uspist. Dette hiver jeg, og ungene spør aldri hvor det er blitt av. Sånn sett mestrer de dette bedre enn meg, noe som er et tankekors.

For meg er det eneste rette å se på dette som en slags alkoholisme: Jeg kan ikke bruke ulike hendelser eller sinnstemninger som unnskyldninger for å hvie innpå godteri. Det er selvbedrag. Jeg må rett og slett kutte ut søtsakene for godt. Når jeg tenker på hvordan mine venner har det, kan jeg ikke finne mange som bruker mat/godteri som belønning/trøst slik som meg. De er heller ikke overvektige. Dermed må jeg også innse at godteri/trøstespising ikke er en nødvendighet i livet mitt eller andres.

Når godtesuget melder seg (hvilket det ikke har gjort på et par uker), prøver jeg å tenke igjennom hva som er viktigst: Og her kommer ungene, samboersken, helsa, sexlivet, å bli gammel, å slippe stygge blikk, selvtillit og bella figura inn. Alt dette gir jeg blaffen i når jeg faller for et øyeblikks fristelse. I realiteten har jeg ikke noe valg. Dessuten får man en deilig mestringsfølelse av å ha sparket halvkilosposene med sjokolade ut av døra. Føler meg mer i takt med meg selv for hver dag som går.

POS! Dette ble mye moralprat, men for min egen del er det viktig å ha de "store" tankene i hodet til enhver tid. Merker at det å være mer bevisst på dette har økt motivasjonen og ikke minst evnen til å bekjempe problemet betydelig. Kanskje noen burde starte en "Anonyme Godterispisere"?