[Photobscura]

Veldig gode og spennende innlegg til ettertanke.
Jeg har i grunn aldri vært en trøstespiser, litt forsåvidt, men mitt kors har vært trøstesulting. Når ting er litt på vranga så har jeg en tendens til å nærmest slutte å spise, kanskje litt bare for å dempe den verste hulheten. Dette er et problem som er gjennomgående for meg, og som gjør at jeg blir i dårlig form, inaktiv og humøret synker deretter.
Dette har jeg med meg fra langt tilbake, og når det først er i gang gerererer det tanker om at jeg ikke fortjener mat. Er litt som en avhengighet det også, som om jeg liker å pine meg selv og innta noe slags martyrrolle . Men jeg har langt større kontroll på det etter at jeg la om kosten enn jeg hadde før.
Men nå har det større konsekvenser. Jeg går på Metformin, som gjør at jeg blir überkvalm om jeg ikke spiser. Så kvalm at jeg nesten blir inmobil om jeg tar den for langt.

Og det med sukker. Det var ganske rart å forstå sammenhengen med hva som faktisk omdannes til glukose i kroppen da jeg gikk cold turkey på alt av brødmat, ris pasta, og sukkerholdig mat, for da kom søtsuget! Til min overraskelse, som egentlig ikke hadde vært noen stor godterispiser. Det tok faktisk over en uke før suget forsvant helt. Det var sterke krafter i sving, må jeg si! Så høykarbomat og sprekker i det hele tatt er en no go for meg. Føler meg aldri så ussel som med høyt blodsukker og ødemer og alle de plagene som forvant med høykarbomaten.

Utrolig hva man blir avhengig av, egentlig.