Jeg har, og er vel enda, trøstespiser og kjedespiser. Men nå jobber jeg hver dag med den mentale biten, og opplever at det går forunderlig lett på lavkarbo, i forhold til f.eks GR, som jeg har prøvd før. Siden humøret er jevnere og bedre, og da "buffersonen" min har blitt større/sterkere, så er det nå kjedespising som kan bli et problem. Det jeg gjør, og som for uinnvidde høres enkelt ut, men som for mange av oss i realiteten ikke er det, er å prøve å tenke "senere". "Senere" kan jeg. For eksempel; Senere kan jeg spise is med multesaus (oppvarmede multer). Selv om den isen da må være en jeg har laget selv, og multene må være uten sukker. Har ikke laget hverken is eller saus, men tanken på at jeg KAN er ennå nok til at jeg overhodet ikke "strever" med tanken på at jeg lot være i det selskapet jeg var i den gangen. Hvis dere skjønner hva jeg mener?
Jobber allerede mye med å forberede julen. I hodet mitt, ikke menyen, selv om noe av den jobbingen er rundt meny. Vet om endel situasjoner der jeg må være forberedt, så det skal lages litt hjemmelaget marsipan og en kake, men ellers blir det vanlig julemat, der jeg spiser det jeg kan spise, og glatt hopper over resten.. Vi er veldig heldige, siden vi gjerne er vertskap for de "sosiale begivenhetene" vi skal gjennom. Jeg har alle muligheter til å tilpasse maten til meg, og ennå har ingen av våre "karbovenner" klaget på det de har fått servert 
Heller ikke har vi et julehus som strømmer over av kaker og snop, vårt fokus ligger på det sosiale, så maten (selv om den er god) blir ikke hovedfokuset.
Vet at slik "planlegging" må bli, og blir, en naturlig del av min strategi for resten av livet. I situasjoner der jeg overhodet ikke har kontroll, der bare må jeg tenke "minst mulig skade", alltid. Så får jeg heller bli en sær (-ere) gammel dame, som alltid har noe spiselig i veska (må vel begynne med det, også..) slik at jeg kommer meg gjennom diverse situasjoner uten karbosjokk. Skal på en lang reise i begynnelsen av februar, og strategien for den begynner allerede å forme seg, inni hodet mitt. Jeg bare MÅ tenke sånn, ellers er jeg den som fort faller av lasset, og gir f... fordi "verden rundt" ikke er tilrettelagt for meg, selv om det jo i realiteten er jeg selv som tillegger verden rundt et ansvar den ikke aner noe om, og som heller ikke skal ligge akkurat der. Jada, kunne godt være flere retter med lavkarbo på verdens flyplasser, men når man vet de ikke finnes, så må man tenke alternativer. Jeg tenker en svææær matpakke
Det er ikke sånn at jeg går og tenker bevisst på dette, hele tiden Det begynner så smått å bli en naturlig del av min personlighet, slik at jeg ikke har følt behov for å vite alt på forhånd, og må detaljplanlegge hver bidige sosiale sammenkomst. Krevde litt arbeide i starten, men nå kan jeg så mye mer om maten jeg skal spise, sånn at de beste alternativene er enklere å velge. Ikke alltid optimale alternativer er å finne, da synes jeg at "bedre" kan være bra nok, og velger de. Og i enkelte sammenhenger har utvalget vært så dårlig at jeg har valgt bort alle, klart meg med en kaffekopp og en god samtale. Ennå har ingen kommentert at jeg lar være å spise, ei heller de valg jeg har gjort. Om det skulle være noen som spør, så er mitt svar; "Jeg spiser ikke sukker etc., bare. Klarer meg helt fint med kaffen, jeg!" Servert med et smil 
Så får man se, om denne "filosofien" min holder seg, over tid. Startet i sommer med lavkarbo, så denne livsstilen er jo relativt fersk, enda.
Rotete innlegg, ser jeg.. Tror jeg må koke det ned til; For at jeg skal klare å bryte mine inngrodde vaner og avhengighetsmønstre, så må jeg erstatte de med noen nye. Nye mønstre som ikke går på hva jeg putter i meg, men at jeg til enhver tid må ha kontroll, mentale øvelser for å forberede systemet (hodet) mitt på de fleste situasjoner. Har en absolutt karbogrense, en jeg ikke kan bryte før jeg er der kroppen sier stopp for videre vektnedgang, og den er absolutt. Da vil en avveining overfor en fristelse være; er denne "verdt" å bruke mye av/hele kvoten på? Der svaret er "nei" blir det litt enklere å fortsette på den smale sti. Og med mine lave grense, så vil det aller, aller meste havne i "nei" boksen Ikke enkelt, men en helt annen utfordring enn "fortjener jeg denne?". Da ville svaret sannsynligvis bli "ja", og alle motargumenter som helse etc hadde jeg puttet i nederste skuff..