[Photobscura]

Viet60, takk for at du deler en sterk historie!
Ja, det er egentlig utrolig hvor sterk den sukkeravhengigheten er, og at fokuset på det ikke er større enn det er i dag. Men jeg tror faktisk også at et avhengighetsforhold kan håndterers forskjellig i ettertid. Jeg har en søster som røyka tjue om dagen i tjue år, men som slutta for fem år siden. Hun kan fortsatt røyke når hun er på fest, og kaster det som er igjen av røyken dagen etter. Hun har så langt ikke tatt opp igjen vanen i hverdagen, men det kan også ha med at hun kutta ut brus og godteri og begyte å trene etter at hun stumpa røyken. Nå er hun avhengig av spinning, sier hun . Jeg har også en kamerat som er alkoholiker som prøvde antabus og avrusning og flere andre ting, men det som til slutt fungerte var a-kurs, hvor han ''lærte'' å drikke på ny, med restriksjoner på antall enheter i timen og i løpet av en kveld, kombinert med kognitiv terapi og oppfølging. Nå to år etter så klarer han å gå ut og ta EN øl, uten å ramle på fjortendagersfylla. Poenget mitt er at den samme løsningen ikke fungerer for alle. Men det viktigste er at man finner en løsning som fungerer for en selv og som en kan leve med over tid.

Jeg for min del røyker. Jeg vet for min egen del at det har hatt en del å si for at jeg i grunn ikke har hatt noen sprekker på de tre årene jeg har levd lavkarbo, at røyken er bufferen min. Heldigvis (og kryss i taket) har jeg ikke hatt noen merkbare helseskader av tobakk ennå, men jeg ser heller ikke for meg at jeg er en røyker om f.eks. ti år. Men så lenge jeg fortsatt røyker så nekter jeg å bekymre meg for konsekvensene, jeg tror mye på tankens kraft, og tror faktisk at det vil forsterke helseskaden ved å røyke om jeg i tillegg skulle stresse fordi jeg røyker. Noen påstår at jeg lever i fornektelse, men ettersom jeg vet at jeg kommer til å slutte en dag så koser jeg meg med røyken så lenge.