Takk for innspill og ydmyke tanker Det er godt med andre øyne på et tema som jeg aldri har snakket om med andre enn meg selv

Dette med overspising handler ikke om å dytte i seg litt ekstra eller være litt over gjennomsnittlig matglad. Når jeg ikke er i overspisingsperiodene spiser jeg helt normalt, ellers har jeg rett som det er gått på en eller annen diett
I overspisingsperiodene snakker vi absurde mengder mat. Jeg kan spise til jeg kaster opp. Ikke for at jeg har behov for 'renselse', men for at kroppen ikke tåler mer. Så sitter jeg der da, har glemt tid og sted en stund og etterpå er engstelsen og bekymringene tilbake. På toppen av det kommer skammen for det jeg har gjort, så da spiser jeg litt til..

Jeg tenker mye på hvorfor LCHF fungerer så bra for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger fra andre som har samme erfaring også. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å sette spørsmålstegn angående sammenhengen her, men begynte å gruble litt når det gikk lengre og lengre mellom disse periodene. Spesielt siden det ikke var noe drastiske endringer i livet forøvrig..

Det er fler som nevner mestringsfølelse her, og det er jo sentralt hva spiseforstyrrelser angår. Jeg tenkte en stund at det var det å måle, veie og beregne som gav mestringsfølelsen. Men stålkontroll på hva jeg putter i munnen, har jeg hatt med andre "sunne" dietter også. Forskjellen og fordelen med en lavkarbo diett kontra tradisjonelle, er jo nettopp dette med stabilt blodsukker. Om man ikke nødvendigvis er like sprudlende som Kari Traa til enhver tid, så er stabiliteten i humøret noe helt annet. Stabilt blodsukker fikser riktignok ikke de tingene i livet man ikke er tilfreds med eller engster seg for, men slik jeg ser det vil en være bedre rustet til å takle det. Så kanskje det er nettopp derfor det er så gunstig i forhold til BED og mestringsfølelse.