Dette er utrolig viktig og fantastisk lesning. Og det er godt å se at flere og flere kommer frem til samme konklusjon.
Jeg baserer meg ofte, om jeg kan, på viten om næring og hvordan vår kropp reagerer, men ofte ut i fra et filosofisk ståsted, der jeg setter spørsmålstegn ved logikk og gyldighet til andres syn om fett som eventuelt farlig eller uhensiktsmessig.
I de siste måneder har jeg returnert til et ketogent kosthold, fra å gå igjennom alle de klassiske stadiene med høykarbo, lavkarbo, mellomkarbo, semianoreksi til ekstreme inntak av mat. Ingenting har fungert så optimalt som det å være rundt en ketogen tilstand konstant. Se på mat som en faktor for å overleve, og oppleve andre gleder enn å underholde seg på mat, som vil være vår siste skanse før vi begynner å ete metall i vårt samfunn.
Jeg er en lang og slank mann, som har et ekstremt høyt stoffskifte, om jeg tillater kroppen å få nok næring til enhver tid.
Jeg har tidligere vært diagnosert med både adhd, bipolar lidelse, angst og depresjon.
Alle disse "plager" synes å forsvinne vekk i forståelsen av hensiktmessigheten med å forstå sin egen helse og sitt eget matinntak.
I steden for å stimulere seg ned med nikotin eller ritalin, fant jeg ut at jeg måtte bruke energien min hensiktsmessig. Skape i steden for å restrikere seg selv.
Alt henger sammen. Og kostholdet er svaret på vår store underbevissthet. Hele legemiddelvitenen er bygget på feil grunnlover. Og nå begynner folk for alvor å forstå.
Jeg har jogget og løpt under alle disse kostholdssvingingene mine tidligere. Selv om jeg har progressert, sakte, men sikkert, så har oppdagelsen av å spise fullstendig ketogent, forbløffet meg så mye, at det nesten er vanskelig å selv forstå. Men jeg forstår i forhold til hensiktmessighet. Vi som mennesker, er i dag svake, fordi vi er produkter av vår samtid med en ødeleggende kostholdsvei: det er på lik måte med kreft og overbefolkning. Fortsetter vi, så blir vi bare flere på denne kloden, og flere av oss dør.
Tilbake til trenings- eller "jaktaspektet" ved ketogenialitet.
Jeg har problemer med å være avhengig av nikotin. Denne høyst subtile giften påvirker i mye større grad enn de det folk som røyker er klar over, nettopp fordi reaksjonsmønsteret er subtilt.
Man kan merke at man blir mer rolig, men det negative aspektet er at all kreativitet drepes, og man må balansere med andre rusmidler som alkohol for eksempel. Paradoksale rusmidler som konstant fremmer en sinnstilstand som ikke er hensiktsmessig på grunn av sitt eget paradoks, og mennesker blir kun røyksugne når de er sugne på røyk. Det er en ond sirkel.
Når jeg har vært ute på byen, røyket flere sigaretter og drukket flere glass vin eller sprit, sover jeg ofte lite, rundt 5-6 timer, men søvnen kommer fort og den er mer kompakt og stabil, på tross av alkoholens heller ugunstige "urolige" søvntendenser.
Problemet ligger her, i mine edruelige dager, paradokset med sigaretten.
Jeg går hele dagen uten å røyke sigaretter, men på kveldstid bygger sugelsen seg opp, og jeg har vært meget rituell i forhold til å alltid ta en sigarett før jeg legger meg. Ironisk nok, så fører sigarettens egenskap meg til å bli rolig, for å roliggjøre mitt selvpåførte sug, men igjen, subtilt holder meg våken på grunn av de sentralstimulerende egenskapene sigaretten innehar.
Dette resulterer i at jeg glemmer eller ikke orker å spise før jeg legger meg, og en natt for meg uten energi, er det samme som å prøve å restituere seg selv uten nok mengde energi for å gjøre så.
Så mine beste treningsopplevelser er bakfull. Inntil videre.
Det voldsomme med å trene med mye fett i kroppen, er som at kroppen nesten sier til deg: "TREN!"
En av de første opplevelser hadde med ketogen trening, var en vanlig bakfull dag, der jeg spiste mye fett og proteiner, og plutselig ble så full av energi at jeg bare måtte ut å løpe.
Jeg løper i Bergen, og har løpt en rute fra Bergen sentrum, ned til danmarksplass, opp til Haukeland, og så ned Kalfarveien og returnerer tilbake til sentrum.
Jeg er dessverre usikker på hvor lang denne runden er, men jeg har ofte løpt 4x4 intervaller (Ulrik Wisløff), der jeg er som regel ferdig med et tidsaspekt med oppvarming og litt nedtrapping, på 45 til 50 minutter. Det som er irrelevant er hvor lang turen er og hvor lang tid jeg som person bruker rundt. Det interessante er forskjellen før og etter ketolyse.
På denne dagen, på denne joggeturen, begynte jeg veldig hardt. Hardt, fordi jeg fulgte kroppen og dens vilje gjennom hele turen. Den gav meg på ingen som helst tidspunkt signal om det gikk for hardt utover den. Og jeg kunne ha passasjer med sykelig akselerasjon, en slik intens akselerasjon, der man ikke forstår hva som skjer. I steden for å knekke sammen av melkesyre, var det som at kroppen ville ha mer. Jeg tror kroppene våre ELSKER å distribuere energi. Jeg fikk en ekstremt høyning av puls og etter akselerasjonspassasjene, kom åndedretten til sin plass, og kroppen higet til seg oksygen. Disse hurtige passasjene var nesten helt anaerobe, og jeg trengte ikke slutte. Jeg turde ikke der og da å utnytte det maksimalt, men det var ikke snakk om at kroppen min ikke tillot det. Da jeg til min forbauselse kikket på klokken etter løpeturen, fant jeg ut, forbløffet, at jeg kun hadde brukt rett i underkant av 30 minutter på turen jeg vanligvis brukte 45 til 50 minutter på, og dette var fortsatt ikke ved full utnyttelse.
Jeg har en så stor tro på at vi mennesker er retarderte, både i forhold til kropp og psyke, i forhold til hva vi egentlig kan oppnå og utrette, både kunstnerisk, filosofisk, vitenskapelig, arkitektonisk, ja alle fag på alle plan, ved å spise riktig og hensiktsmessig til en hver tid, aldri avbrutt av sigaretter eller sjokolader i hytt og pine.
Jeg tror vi trenger mye mindre søvn enn det vi tror vi trenger, i forhold til hva som fremlegges som adekvat nå.
Vi kan gjøre enda mer, så lenge vi spiser riktig. Vi kan holde oss i konstant bevegelse av hensiktsmessighet, vi kan forske på å utforske vår egen psyke, seksualitet, og til slutt utforske rommet. I steden for å bry oss om barnesykdommer som sult, fattigdom, vold og overbefolkning.