[Løvetann]

Kjenner meg godt igjen i dette, jeg har like god matlyst enten jeg er lykkelig eller trist.

Vi kan ikke ha brød liggende fremme på benken eller i brødboks, for det "roper på meg" og stresser meg veldig. I fryseren gjør det ikke så mye av seg, heldigvis.

Når det gjelder trøstespising, tror jeg det er noe som ligger nedfelt i oss mennesker - nærmest som en refleks. Har lest en gang at cateringselskaper alltid beregner mer mat til begravelser enn til andre sammenkomster … Sorg og gråt gjør oss sultne. Kanskje stammer dette fra da vi gråt av som spedbarn? Gråt var jo den eneste måten vi kunne kommunisere sult på. Og melk ("mat") ble da både tilfredsstillelse av et reelt behov + en repetert opplevelse av slutt på gråten.