[Lillevoff]

Før lavkarbokrympingen, hatet jeg å handle klær. Jeg brukte 48/50 i bukser, 46/48 i overdeler og kunne egentlig bare glemme å handle ting jeg faktisk likte - jeg var takknemlig for det jeg fant som jeg faktisk fikk på meg, og derfor kjøpte jeg også det jeg fant som faktisk passet.

Nå? Jeg er jo ikke til å stoppe! Med en gang lønninga er inne på konto, vil jeg ut og handle klær
Med 42/44 i overdeler og 44/46 i bukser finner jeg nå klær i helt vanlige butikker, med helt vanlig snitt og har jo følgelig et enormt utvalg å velge mellom.

Jeg har skiftet ut absolutt HELE garderoben, med masse griselekre nye ting - som jeg faktisk rådigger!
For første gang noen sinne har jeg nå klær som jeg kan si er "meg", hvor jeg aktivt går inn for å være en stilig dame. Og får høre det til stadighet hvor fin jeg har blitt. Jeg har også klippet meg, en frisyre jeg har drømt om i et par år, men ikke turd å ha fordi "jeg er ikke sånn... fin".

Men ja... luksusproblemet er følgende: siden jeg i så mange år har vært vant med å måtte kjøpe det jeg faktisk fikk på meg, er det en refleks i bakhodet som sier "Oi! Det passer! Kjøp det!!" når jeg får på meg ting, selv om det kanskje ikke sitter så pent eller er helt min farge. Jeg er som en sultefora katt når det kommer til klær - kjøp (spiser) det jeg har tilgjengelig. Det er i hvertfall den umiddelbare reaksjonen... Så tar fornuften over og sier "blir du en stilig dame i dette da? ikke? Da lar du det være!".

Men en annen ting jeg oppdaget i går, som gjorde meg svært svært fornøyd... Jeg har fått litt av en midje! Den er faktisk smal! Hurra!