[Namba]

Sebra: Jeg hadde ingen problemer med mat da jeg var på din alder, men i begynnelsen av tyveårene begynte det for fullt og har bare utviklet seg. Du er veldig ung, men har allerede slitt lenge og det høres veldig ut som om du trenger hjelp. Hjelp til å både forstå, takle og lære. Dette er ikke ment som kritikk, men faktum er at hjernen din ikke er ferdig utviklet enda. Som tenåringer er man ikke i stand til å se de hele og fulle konsekvensene av ting (selv om man selv er helt overbevist om at man gjør det), og spiseforstyrrelser kan fort få alvorlige konsekvenser (barnløshet, benskjørhet i ung alder m.m). Det er viktig at du søker hjelp nå. Hør hvilke tilbud som finnes der du bor, for du trenger "bare" en henvisning fra legen. Vær ærlig å si at du skammer deg så mye at du ikke vil si så mye om det til han, men at det er viktig at du får hjelp med spiseforstyrrelsen din av noen som KAN spiseforstyrrelser. Jeg har slitt med depresjon i over ti år selv og kan mye om det (og lite om spiseforstyrrelser), men jeg syntes det var fælt å åpne seg for noen. Etter noen år med øvelse har det blitt lettere og jeg får utbytte av det, men jeg klarer fortsatt ikke VISE følelser, bare snakke om dem. Selv om jeg ikke har hatt mye hjelp i den forstand at jeg har blitt friskere, så er jeg glad for at jeg søkte hjelp. Om ikke annet har det lært meg en del om meg selv sammen med det faktum at jeg har blitt voksen i mellomtiden. Selv er jeg ny på ketolyse, og synes det hjelper litt på overspisingen, men fortsatt tenker jeg konstant på mat og det å spise vanlig krever STOR selvkontroll. Jeg har ikke blitt friskere i hodet av kostholdsomleggingen, så behovet for ukontrollert spising er like fullt til stede. Lykke til! Jeg får så vondt av deg som er så ung og allerede sliter så mye.